6: Transmisjon
Begrepet transmisjon (av ’trans’ - over, på den andre siden av, og ’misjon’ - utsendelse) brukes både om overføring av kraft eller energi og om utsending av radio- og tv-programmer. Når ordet brukes om kringkasting, innebærer det at medieinnhold produseres av noen få og formidles til mange. I medievitenskapen er det slik massekommunikasjon defineres – en strøm av informasjon som går i én retning, fra en sender til et stort antall individuelle mottakere. Overføringen skjer ved hjelp av medieteknologi, senderen er en profesjonell organisasjon, budskapet er standardisert og mottakerne utgjør en spredd og ikke-organisert gruppe som verken kjenner senderen eller hverandre.
Massekommunikasjon i denne betydningen har røtter i Gutenbergs trykkerevolusjon på 1440-tallet. Den markerte overgangen fra manuskripter til trykksaker og gjorde dermed kopiering og mangfoldiggjøring av skriftlige uttrykksformer billigere, raskere og mer presis. Oppfinnelsen førte dessuten til at kirken mistet kontrollen over fremstillingen av boklig lærdom. Den ble i stedet overtatt av typografene og senere forleggerne, som i praksis fikk monopol på masseproduksjon og distribusjon av bøker og skrifter.
I spillefilmen Citizen Kane (1941) gestalter Orson Welles figuren Charles Foster Kane, som er en lett kamuflert framstilling av den amerikanske avismagnaten William Randolph Hearst. Hearst hadde enorm suksess med sine aviser, som med uetterrettelig sensasjonsjournalistikk ble brukt til å manipulere offentlig opinion – og dermed også politikere og næringslivsledere. Hearst hadde i sin tid så stor makt at kritikken mot ham måtte framstilles i fiksjonsform.
Hva var det nye ved Gutenbergs oppfinnelse?
Johann Gutenbergs fortjeneste var ikke at han oppfant trykkekunsten. I Europa trykket man for lengst bøker, men de ble produsert fra hele sider, utskåret i tre. Gutenberg var heller ikke den første til å bruke løse typer, det hadde kineserne gjort i 500 år. Men kinesiske skrifttegn gjengir ikke enkeltlyder, som vårt alfabet, de visualiserer hele begreper.
Elizabeth Eisenstein discusses five centuries of ambivalent attitudes toward printing and printers, based on her book, "Divine Art, Infernal Machine"
Da Gutenberg satte sidene med blybokstaver, åpnet han for mye enklere korrektur. Feil på boksider utskåret i tre betydde at hele siden måtte skjæres ut på ny. Tekst satt med løse typer kunne også mye lettere forkortes eller utvides.
Gutenbergs oppfinnelse betydde et enormt fremskritt for redigering av tekst sammenlignet med å arbeide med trykkplater i tre. Forskjellen er blitt sammenlignet med den overlegne fleksibiliteten elektronisk tekstbehandling har i forhold til blysats.
Teknologioppfinnelsene som kunne lagre lyd, bilder og levende bilder – fonografen, fotografiet og filmen – satte fart i utviklingen av institusjoner for massekommunikasjon den siste halvdelen av 1800-tallet. Oppfinnelsen av radioen på begynnelsen av 1920-tallet innledet ytterligere et stadium. Nå fikk man muligheten til å formidle lyden direkte, uten tidsforsinkelse til et stort publikum. For første gang kunne mange mennesker over store avstander motta medieinnhold simultant. Radiolytterne kjente ikke hverandre og de satt i hver sine stuer, men samtidigheten ga lytterne følelsen av at de opplevde noe sammen.
En av de første som evnet å utnytte denne egnskapen ved radiomediet, var den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt. Da han ble valgt i 1933, begynte han med sine jevnlige ”fireside chats”. Disse radiotalene hadde en form som ga inntrykk av at Roosevelt henvendte seg personlig til den enkelte amerikaner. Men de var omhyggelig regissert, på en fast frekvens og til forhåndsbestemte tidspunkt kunne nasjonens leder spre sitt budskap hurtig og effektivt til nasjonen.
Nordmenn opplevde en lignende fortrolighet under andre verdenskrig. Fra januar 1941 og frem til frigjøringen i 1945 var Toralv Øksnevad, «stemmen fra London», ankermann i BBCs sendinger på norsk. I det okkuperte Norge kunne lytterne – som ikke hadde lov til å lytte – hver søndag høre Øksnevads ”talk”. Programposten ble raskt svært populær og fikk etter hvert stor betydning for motstandsviljen
The fireside chats var en serie på tretti radiotaler som president Roosevelt holdt mellom 1933 og 1944. De ble sendt om kvelden og hadde en form som skapte en følelse av nærhet og fortrolighet, som om presidenten satt og snakket uformelt med lytteren foran peisen.
Sett fra ståstedet til politiske ledere har tradisjonelle massemedier åpenbare fordeler. De gjør det mulig raskt å nå ut til mange mennesker med et entydig budskap og innenfor et avgrenset tidsrom. Slik kan mediene bidra til å skape et felles erfaringsgrunnlag i en befolkning. Disse erfaringene trenger strengt tatt ikke avspeile faktiske forhold, men de fungerer så lenge publikum ikke har mulighet til eller vil ta seg bryet med å undersøke opplysningene. Med nettmediene er situasjonen forandret: Informasjon kan ofte kontrolleres umiddelbart fordi den opprinnelige kilden kan være like lett tilgjengelig for mottakeren som for avsenderen.
Massemedienes makt
Før kringkastingsmediene fikk sin sentrale rolle var aviser de eneste betydelige massemediene, og med etableringen av en politisk kontrollert presse på slutten av 1800-tallet fikk de store aviseierne enorm makt. Pressens egenskaper gjorde det mulig for dem å sette den politiske dagsorden. Sjefredaktøren hadde gjerne klare partipolitiske sympatier, som påvirket stoffutvalg og presentasjonsform og dessuten rekrutteringen av journalister. Dermed var mediene i all hovedsak talerør for de politiske aktørene. I Norge dominerte partipressen helt frem til slutten av 1970-tallet.
Også på grunn av medienes tekniske egenskaper og begrensinger har transmisjon vært det dominerende kommunikasjonsmønsteret i nyere mediehistorie. Å utgi en avis eller tidsskrift eller å drive kringkastingsvirksomhet krevde betydelige økonomiske ressurser. De høye produksjons- og distribusjonskostnadene førte til at svært få var i stand til å etablere massemedier. Og de som maktet å drive dem, var tvunget til å effektivisere mest mulig. Det betydde i praksis å formidle det samme innholdet til mange mottakere – altså gjennom transmisjon.
Grunnlaget: transportmodellen
Til grunn for transmisjonsmønsteret ligger Claude Shannon og Warren Weavers klassiske kommunikasjonsmodell fra 1948. Shannon og Weaver, som var matematikere, utviklet sin modell for å kunne dimensjonere informasjonskapasiteten i telefonsystemer slik at man skulle oppnå korrekt og fullstendig informasjonsoverføring. De tok utgangspunkt i at budskapet i kommunikasjonsprosessen er definert av senderen. Budskapet er det senderen har som formål å formidle til mottakeren. Alt som forstyrrer eller hindrer overføringen, er støy som bør reduseres mest mulig.
For formålet, tekniske installasjoner, er Shannon og Weavers modell fornuftig. Men både personlig kommunikasjon og massekommunikasjon er langt mer kompleks enn hva det skjematiske og lineære diagrammet, som gjerne blir kalt ”transportmodellen”, tilsier. Modellen går for det første ut fra at ’informasjon’ er en entydig størrelse, og viser ikke at alle budskap forutsetter tolking. Hos Shannon og Weaver ”eier” senderen budskapet og mottakeren forholder seg passiv. Modellen synliggjør ikke at kommunikasjon alltid foregår i en kontekst, i et rom med sosiale, kulturelle og teknologiske faktorer, som har innvirkning på prosessen. Og ikke minst: Modellen inneholder ingen tilbakemeldingskomponent. Dermed beskriver den ikke det avgjørende samspillet mellom leddene i prosessen, for eksempel om senderen tar hensyn til mottakeren eller at sender og mottaker veksler om rollene. Shannon og Weavers diagram har likevel fått fotfeste som en generell kommunikasjonsmodell, blant annet nettopp fordi de mest utbredte mediene mangler en reell kanal for tilbakemelding, tradisjonell massekommunikasjonen har jo nettopp karakter av enveis transmisjon.
Shannon og Weavers skjematiske diagram av ”et generelt kommunikasjonssystem” slik det ble offentliggjort i artikkelen «A Mathematical Theory of Communication» i Bell System Technical Journal i 1948. Modellen ble raskt anvendt innenfor samfunnsvitenskapene og er senere blitt brukt – og misbrukt – av blant andre organisasjonssosiologer, pedagoger og psykologer.