1. Nytt tomt dokument

Velkommen til din verden, ønsket Time Magazine på forsiden av bladet 20. desember 2006

Det innflytelsesrike amerikanske nyhetsmagasinet Time kårer hvert år en betydningsfull person, en som har utmerket seg på en eller annen måte. Forsiden av bladets siste nummer i 2006 viste en pc hvor skjermen består av et speil. Midt i speilet står ett ord: you. På denne måten kåret magasinet ”deg” – leseren – til årets person.

Time ville markere året da den brukersentrerte delen av Internett ble fremtredende. Tekster produseres og deles i fellesskap på en måte som ikke er mulig i noe annet medium. Leseren bestemmer ikke bare hva han vil lese, men hva som skal publiseres, for eksempel på YouTube, nettstedet med slagordet ”Broadcast Yourself”. Og leserne skriver kollektivt, som i nettleksikonet Wikipedia.

Times forsideillustrasjon fremhever dessuten enda et viktig moment ved Internett: Undersiden av speilet består av styrelinjen til en videoavspiller. Nettet formidler ikke bare skrift, men også bilder, lyd og filmer, og kombinerer disse kommunikasjonsformene på nye måter.

Web 2.0 et samlebegrep som henspeiler på at nettet fremstår av en sammensetning av tjenestene – ikke som sider, men som samfunn. Brukerne av ulike tjenester kan oppfatte seg som et ”community”, et nabolag, eller i alle fall som medlemmer av et fellesskap. I utgangspunktet er leserne ukjente for hverandre, men programvaren linker dem sammen og gir dem status som venner.

Brukerne bringes sammen i en slags fortrolighet ved at de får vite noe om de andre. Nettbokhandelen Amazon forteller kjøperen av en bok ”at andre som kjøpte den, også likte følgende bøker: …” Og bokhandelen tilbyr å opprette kontakt, dersom man ønsker å snakke med dem. Internett har forandret betingelsene for kommunikasjon.

Er det virkelig din tur nå?

Under pc-en på Times forsidebilde proklameres ”You control the Information Age”, og lederartikkelen har tittelen Now It’s Your Turn. Redaktøren Richard Stengel hevder at det nå ikke er profesjonelle journalister og mektige medier som styrer og siler nyhetsstrømmen, men nettets utallige amatørreportere. Med sine blogger, MySpace-sider og YouTube-videoer formidler vanlige mennesker virkeligheten – usensurert, direkte og autentisk: “Now a mother in Baghdad with a videophone can let you see a roadside bombing, or a patron in a nightclub can show you a racist rant by a famous comedian.” Informasjon er ikke lenger et privilegium for de få, men en rettighet for de mange.

Stavanger Aftenblads mediekommentator Sven Egil Omdal er ikke enig. Han ber leseren “være på vakt når en framstående representant for et mektig amerikansk, børsnotert selskap snakker om kollektivet som et gode”. Omdal mener vi ikke ser fremveksten av et nytt demokrati. MySpace eies av mediemogulen Rupert Murdoch, eieren av et globalt medieimperium. YouTube eies av Google, som ”snart kommer til å bli en like stor trussel mot mangfoldet i verden som Microsoft.” Ingen av dem vil fremme det selvregulerende demokratiet, selskapenes forretningside er å selge innhold som andre har skapt, sier Omdal: ”Ekte demokrati, frihet for alle, lik vekt til alle meninger, vil til slutt vise seg å være en drøm. Web 2.0 kommer, i likhet med Web 1.0, til å bli dominert av stadig større og sterkere aktører. Alle gode ideer kommer før eller siden til å bli børsnotert, fusjonert og konsolidert inn i regnskapet til en eller annen multinasjonal gigant. […] Markedets tyngdekraft er ikke opphevet på nettet.”

Gutenbergs bidrag

Det er selvfølgelig ikke første gang vi opplever betydningsfulle endringer i kommunikasjonshistorien. Den mest kjente, og den som inntil vår egen tid har fått størst konsekvenser, skjedde under Johann Gutenbergs skjellsettende arbeid med trykketeknologi omkring 1440. Gutenberg oppfant ikke trykkekunsten. I Europa trykket man for lengst bøker, men de ble produsert fra hele sider, utskåret i tre. Han var heller ikke den første til å bruke løse typer, det hadde kineserne gjort i 500 år. Men kinesiske skrifttegn gjengir ikke enkeltlyder, som vårt alfabet, de visualiserer hele begreper. Gutenbergs nyvinning var at han satte sidene med enkeltbokstaver støpt i bly. Dermed kunne satsen – de trykkeklare sidene – produseres raskere, blant annet fordi korrektur ble enklere å utføre. Feil på boksider utskåret i tre betydde at hele siden måtte skjæres ut på ny. Tekst satt med løse typer kunne også mye lettere redigeres, forkortes eller utvides. De nye produksjonsmulighetene som overgangen fra trykkplatesider i tre til sats av løse typer førte til, kan sammenlignes med nyvinningen som skiftet fra blysats til elektronisk tekstbehandling brakte i 1970-årene.

Johann Gutenbergs oppfinnelse skapte likevel ikke revolusjon over natten. Forbildet for den nye trykketeknologien var den gamle håndskriftteknologien, først gradvis utviklet man egne typografiske konvensjoner. Gutenbergs berømte 42-linjersbibel, en trykt utgave av den latinske Biblia Latina Vulgata, er et tobinds praktverk som ble ferdig omkring 1455. Typografisk har boka mye til felles med håndskrevne manuskripter. Den har håndmalte initialer (begynnelsesbokstaver) og miniatyrer, og med sine 300 ulike bokstaver og ligaturer forsøker den å etterlikne håndskriftens brede penselstrøk.

Omkring år 1500 gikk trykkerne over fra håndpresse til maskinpresse, bøker trykt før denne tid kalles inkunabler. På latin betyr incunabula ”vogge” eller ”begynnelse”.

Teknologien og tanken

Kulturvitenskapen er opptatt av de endringene som skjer når samfunn tar i bruk skrift, og – mer spesifikt – de sosiale, kulturelle og økonomiske følgene av overgangen fra håndskrift til trykkekunst. Et sentralt perspektiv har vært forholdet mellom teknologi og tanke: Skaper skriften andre tenkemåter?

Et klassisk verk i debatten om virkningene av trykkekunsten er Marshall McLuhans The Gutenberg Galaxy, som kom i 1962. Boka, som har undertittelen The Making of Typographic Man, hevder at teknologier ikke bare er oppfinnelser som vi anvender, men at de endrer vår bevissthet. Det finner sted et skifte fra en kultur hvor alle sanser spiller sammen til en tilstand karakterisert ved ”synssansens tyranni”, fordi tekstene ikke lenger formidles ved å bli opplest, men lest. Ja, McLuhan erklærer at mennesket med trykkekunsten rett og slett ”gjenoppfinnes”.

Også Elisabeth Eisenstein (1979) mener at det trykte ord i vår del av verden skapte en helt ny måte å ordne verden på. I begynnelsen ville man nok helst kopiere håndskriftet, men snart oppdaget man muligheten til å reorganisere teksten. Med trykkekunsten fulgte tekstnavigeringskonvensjoner som etter hvert ble utviklet til et sofistikert orienteringssystem. Typografi, kapittel- og avsnittsinndeling, innholdsfortegnelse, sakregister og sidenummerering er eksempler på konvensjoner som lettet lesingen av en bok. Slik kunne teksten ”reformateres” og utformes mer leservennlig. Trykketeknikken standardiserte skriften og gjorde mulig indekser, kategorier og kataloger som i sin tur førte til krav om større tekstlig nøyaktighet. Det er grunn til å tro at slike forventninger skapte økt kritisk bevissthet, en ny rasjonalitet og et nytt sannhetsbegrep.

Fra bokrull til codex

En annen informasjonsteknologisk overgang begynte tusen år før Gutenbergs revolusjon. Den er langt mindre berømt, men ikke uvesentlig. På 600-tallet begynte codices (entall: codex) å erstatte det skriftlagringsmediet som til da var mest utbredt: papyrusrullen. Codex (fra lat. 'treskive, tretavle') var hos romerne en sammenkopling av voksbelagte tre- eller elfenbenstavler med innrisset skrift. Senere ble ordet brukt om tekster skrevet på papyrus, pergament eller papir når sidene ble foldet sammen arkvis, til forskjell fra rullet skrivemateriale.

En underholdningssketsj lagd av NRK parodierer denne nyvinningen. Her møter vi Rune Gokstad og Øystein Bache som to munker i en klostercelle. Gokstad baler med å sette seg inn i den nye bokteknologien. Bache kommer klosterbroren til unnsetning og forklarer hvordan teksten nå blir fordelt på oppstykkede boksider, med skrift på hver side, ikke lagt ut på en kontinuerlig flate, og at teksten vises når leseren blar om sidene.

”Når du har holdt på med skriftruller, tar det litt tid å konvertere til å bla i en bøk,” sukker munken Ansgar, som nettopp har lært at en tekst som stopper nederst på en bokside, fortsetter øverst på neste side. NRKs tv-sketsj ble produsert og sendt i Norge i 2001. I 2007 ble den lagt ut på YouTube og gikk dermed verden rundt. På kort tid lastet over en million mennesker ned filmen, som brukerne selv har tekstet på en rekke språk. Et tv-innslag om medietransformasjon ble selv transformert til et nytt medium.

Teknologi skaper tekst

Den humoristiske helpdesk-situasjonen fra middelalderen illustrerer et generelt trekk ved all lagring og presentasjon av kunnskap: kunnskapsbehandling forutsetter teknologi. Samfunnets kollektive hukommelse er betinget av de konkrete redskapene som gjennom tidene er oppfunnet for å fastholde og formidle abstrakt viten. Tv-sketsjen anskueliggjør dessuten at evnen til å bruke disse redskapene ikke er ”naturlig” eller oppstår automatisk. Den er kulturelt betinget og må læres. Men munkesketsjen synliggjør ikke det viktigste ved all slik teknologi: Teknologien har konsekvenser både for kunnskapens uttrykk og dens innhold. Det er en slik erkjennelse som utgjør grunnlaget for denne boka. Ny teknologi skaper nye medier, som i sin tur fører til, eller i det minste muliggjør, nye kommunikasjonsformer og sjangrer.

Begrepet ’nye medier ’ er selvfølgelig relativt, i en introduksjonsfase er ethvert medium nytt i forhold til de tidligere. I dag betyr ’nye’ eller ’digitale’ medier de som baserer seg på digital teknologi under produksjon, distribusjon og bruk. PC-en er det dominerende mediet her, men vi vil også inkludere mobiltelefoner, gps-er og annet digitalt kommunikasjonsverktøy. Slik bruker vi begrepet som motstykke til analoge, dvs trykte medier, radio og tv.

Tekst er et begrep som kan sammenfatte kommunikasjonsinnhold. For å kunne beskrive de digitale medienes kunnskapsformer, bruker vi i denne boka begrepet i omfattende betydning og inkluderer egenskaper man vanligvis ikke forbinder med det: I nye medier kan tekstene være multimodale, interaktive og brukerskapte.