Transmisjon

Transmisjon eller overføring oppstår når et medieinnhold blir produsert sentralt og informasjonsstrømmen går i én retning, fra ett senter til individuelle mottakere som ikke samhandler med hverandre. Informasjonssenteret kontrollerer både produksjon og distribusjon. I rendyrket form kjenner vi det fra massemediene generelt og kringkastingsmediene spesielt. Alle mottar samme budskap samtidig, og hver enkelt mottaker behandles på eksakt samme måte. Transmisjon innebærer et såkalt ”push”-regime, radio og fjernsyn sender ut programmer uten at mottakeren har bedt om dem. Han har dermed kun ett valg: å motta informasjonsstrømmen på det tidspunktet avsenderen bestemmer, eller la være.

Selv om transmisjon er typisk for etermediene, er det ikke vanskelig å finne eksempler på dette kommunikasjonsmønseret også i nettmedier. Under sanntidsstreaming av forelesninger ol, må mottakerne sitte ved datamaskinen mens forelesningen pågår, uten mulighet til å lagre innholdet for senere bruk.

Registrering

Registrering innebærer at individer produserer innhold som deretter kontrolleres av en sentral instans. Dette informasjonsmønsteret kan enten oppstå som en følge av en forespørsel fra sentralt hold, f eks i form av innfyllings- eller flervalgsoppgaver, eller uten noen forutgående henvendelse. Registrering på forespørsel omfatter de fleste former for utfyllinger av skjema, mens registrering uten forespørsel kan knyttes til en rekke forskjellige metoder for å "tracke" hvordan brukerne anvender et nettsted.

Registrering på forespørsel: for eksempel et skjema som fylles ut online. Brukeren bidrar aktivt med opplysninger.

Registrering uten forespørsel: for eksempel ved netthandel. Avanserte nettbutikker som Amazon.com følger nøye med på hva brukerne foretar seg. All aktivitet registreres og brukes blant annet for å gi anbefalinger om produkter. I tillegg har Amazon registrering på forespørsel, der brukerne aktivt kan legge inn anbefalinger, gi vurderinger etc.

Konsultasjon

Konsultasjon innebærer at medieinnholdet er produsert sentralt, men hver enkelt bruker kan selv bestemme hva han ønsker å motta og når det skal skje. Om vi ser bort fra etermediene (jf transmisjonskategorien), er et slikt ”pull”-regime den vanligste formen for massekommunikasjon, og det er selve utgangspunktet for Internettets virkemåte.

Bøker, aviser, de fleste informasjonstjenester på nettet og digitale læringsressurser finnes i denne kategorien. Fellesnevneren er at de opererer ut fra prinsippet om at informasjon samles inn sentralt og forbrukes i det brukeren aktivt oppsøker innholdet.

Dialog

Dialog oppstår når individuelle brukere av et kommunikasjonssystem produserer og distribuerer informasjon. Ideelt sett har alle parter i en dialog de samme forutsetningene for å komme til orde. Her flyter informasjonsstrømmen fritt mellom deltakerne så lenge de opererer under like forutsetninger. Det er teknisk enkelt å løse, men dialoger påvirkes og endres i høy grad gjennom sosial interaksjon. Innholdet som utveksles, blir normalt ikke lagret før det kommuniseres, men det kan arkiveres som en del av selve kommunikasjonsprosessen.

Muntlig dialog forutsetter samtidighet. I vår sammenheng inkluderer vi imidlertid også asynkront innhold i dialog-begrepet, en fortløpende korrespondanse via e-post kan ha mange av dialogens karakteristika. Men dialog finner vi først og fremst i nettbaserte tjenester, fra asynkrone diskusjonsfora via en rekke systemer med "kommentarfunksjoner" til synkrone pratekanaler og meldingstjenester.

.

Kollaborasjon

Kollaborasjon oppstår når innholdsproduksjonen skjer som en kollektiv prosess men der distribusjonen kontrolleres av individuelle brukerne, slik som for eksempel i nettleksikonet Wikipedia. Kollaborasjon skiller seg fra dialog ved at flere går sammen om å utforme innholdet. Individet avgir kontroll til et kollektiv. I praksis er likevel kollaborasjon og dialog to mønstre som er svært tett knyttet til hverandre, samarbeid kan ikke gjennomføres uten samtale. Det er likevel nyttig å trekke et analytisk skille mellom de to.

Kollaborasjon blir enklest å gjennomføre dersom det ikke er fysiske bindinger mellom selve informasjonen og det mediet som brukes til lagring og formidling. Kollaborasjon forutsetter at alle deltakerne til enhver tid skal kunne endre innholdet, også de delene som i utgangspunktet er brakt inn av andre.

Syndikering

Syndikering oppstår når informasjon produseres sentralt, men der produsenten oppgir noe av kontrollen over innholdet og lar distribusjonen skje kollektivt. Syndikering av innhold finner vi innenfor tradisjonelle medier som aviser og fjernsyn. Oftest er det nyhets- og bildebyråer som mot betaling deler sitt innhold med en rekke andre aktører som i sin tur videreformidler dette uten betydelig redaksjonell behandling.

På internett har en rekke former for syndikering oppstått med utgangspunkt i blogger. Enkle løsninger er etablert for å gjøre det publiserte innholdet tilgjengelig for andre og slik at dette automatisk kan vises i andre sammenhenger ved hjelp av ulike programvareløsninger.

De fleste av oss oppsøker, altså konsulterer den populære værtjenesten yr.no. Men yr.no syndikerer også alle sine værdata, slik at andre kan lage nettinnhold på grunnlag av dataene som sendes fra Meteorologisk institutt. Dermed kan man lage en tjeneste som f eks viser værvarslet for et gitt sted eller daglige nedbørsrekorder i Norge. (www.yr.no/verdata)

Deling

Deling betyr at materiale som er produsert av enkeltindivider, blir spredd gjennom kollektive formidlingsformer.

Skillet mellom kommunikasjonsmønstrene syndikering og deling kan være vanskelig å trekke. Dersom et individ kommersialiserer sin innholdsproduksjon eller på andre måter får karakter av å være en sentralisert avsender, kan deling nærme seg syndikering.

I utgangspunktet forhindrer Åndsverkloven mange former for deling på nettet. Ingen kan gjenbruke eller endre noe andre har laget uten først å ha innhentet tillatelse. Et unntak er sitatretten, men den legger klare begrensninger på gjenbruken. Den som skal dele, må derfor gjennom en avtale gi andre rett til å bruke det han har laget.

Creative Commons er en slik avtalelisens, som tillater den som lar leget et åndsverk å legge ut dette med en lisens som fortelle andre hvordan de kan gjenbruke verket.

Emergens

Emergens er karakterisert ved at både produksjon og distribusjon av informasjon er kollektive prosesser. Konsekvensen er at ingen enkeltaktører har kontroll med innholdet, tvert imot forutsetter emergens av et eksplisitt fravær av kontroll.

Dette kommunikasjonsmønsteret kan ikke eksistere dersom det ikke finnes en underliggende infrastruktur som i prinsippet også kan realisere de andre kommunikasjonsmønstrene. Emergens tar derfor opp i seg mange av de øvrige kommunikasjonsmønstrene og forutsetter at de er til stede samtidig.

Det uforutsigbare er emergensens fremste kjennetegn. Det betyr ikke nødvendigvis at prosessene ikke kan påvirkes og dermed gis en retning, men det vil alltid være stor usikkerhet knyttet til utfallet. Emergens kan ikke planlegges annet enn på et svært overordnet nivå. Dette kommunikasjonsmønsteret kontrolleres ikke ved hjelp av tekniske løsninger, men gjennom kultur, uskrevne regler og til en viss grad av formelt lovverk.

Eksempler på emergens finnes i sosiale enheter som legger særlig til rette for deling av informasjon og kollektiv oppbygging av kunnskap, samtidig som man erkjenner betydningen av at det alltid finnes mer enn én måte å bruke denne kunnskapen på. Emergens er med andre ord et overflødighetsprodukt som oppstår i det deltakerne ikke deltar i kommunikasjonen med forutbestemte mål for øyet.

CCmixter.org er et eksempel på en tjeneste sopm lar brukerne legge ut mediefiler for gjenbruk. Gode vokalstrekk, spennende lyder eller instrumentalstykker kan dermed bli brukt i en lang rekke forskjellige remikser. Hva resultatet blir er umulig å forutsi, noen ganger oppstår mange nye verk mens andre ganger kan det hende at et verk ikke blir gjenbrukt i det hele tatt.