5: Kommunikasjonsmønstre

Multimodalitet, interaktivitet og brukermedvirkning er de tre sentrale trekk ved verdensvevens tekster. Men om vi skulle rangere dem etter i hvilken grad de har bidratt til ”nyskaping” av tekstformer, må vi snu på rekkefølgen. Det som først og fremst skiller web 2.0-tekstene fra tradisjonelle sjangrer, er ikke det multimodale, slike tekster finnes også i tradisjonelle medier. Heller ikke interaktiviteten, den har eksistert siden datamaskinens barndom, lenge før internett ble til. Det er de brukerskapte tekstene som i særlig grad karakteriserer den nye generasjonen nettekster.

Våren 2009 ble det i Stockholm ført en rettssak som berørte svært mange nettbrukere over hele verden. Det svenske nettstedet The Pirate Bay, en tjeneste som distribuerer filer i et nettverk, sto tiltalt for å gjøre opphavsrettslig beskyttet musikk tilgjengelig for allmennheten. Rettssaken fikk stor medieoppmerksomhet, og norske Itavisen.no var blant dem som opprettet en samleside om saken. Utgangspunktet var en tradisjonell nyhetspresentasjon slik vi kjenner den fra aviser, med vanlig heading og et bilde som blikkfang i øvre del.

Lenger nedover lå imidlertid flere elementer som supplerte det redaksjonelle innholdet. I det leseren klikket seg inn på siden, begynte lyd fra rettsalen å spille, en såkalt sanntidslydstrøm som Sveriges Radio overførte mens saken pågikk. Samtidig kunne leseren diskutere med andre lesere hva de hørte via et "chatvindu" på siden, og dessuten delta i en spørreundersøkelse. Nederst på siden hadde han anledning til å kommentere det som skjedde.

Itavisens dekning av rettsaken resulterte i en sammensatt tekst som inkluderrte både multimodalitet og interaktivitet. Men oppslaget eksemplifiserer fremfor alt det tredje web 2.0-kjennetegnet – brukermedvirkningen. Flere synkrone (samtidige) og asynkrone kommunikasjonsformer blir her kombinert til et sammensatt uttrykk som består av redaksjonelt innhold, brukerskapt innhold og brukergenerert innhold. Rammen er en nyhetstjeneste, men oppslaget rommer langt mer enn innholdet i en nyhetsartikkel i en trykt avis.

Hvorfor har så mange internettekster utviklet seg slik de senere årene? Et nærliggende svar er at endringene skyldes nye datatekniske muligheter. Så enkelt er det ikke. Allerede for over 40 år siden var det elektroniske tastaturet på plass, det samme var datamusen, et grensesnitt bygd på vinduer, videokonferansen og hypertekstprinsippet, alt koplet sammen i et nettverk – forløperen for dagens internett.

De tekniske løsningene er nok blitt foredlet senere, men de betydeligste endringene har sin årsak i forhold utenfor teknologien. Datamaskinen er blitt allemannseie i store deler av verden. Den radikale økningen i antallet brukere skyldes for en stor del en kombinasjon av synkende priser på maskin- og programvare og kommersielle interessers inntreden på nettet. På begynnelsen av 1970-tallet satt noen hundre forskere og andre spesialister foran dataskjermene, i dag har halvannen milliard forbrukere tilgang til nettet.

Tim Berners-Lee forteller om hvordan World Wide Web ble til.

Da datamaskinen endret seg fra å være en regnemaskin for de få til å bli et kommunikasjonsmiddel for de mange, fikk vi et nytt (masse)medium. Fordi nettet tilbød flere former for kommunikasjon, måtte den tradisjonelle oppfatningen av massekommunikasjon, forstått som én sender, ett budskap og mange mottakere, revurderes.

VGs nettsted kan tjene som eksempel. Norges største nettavis er mye mer enn bare dét. I tillegg til den rene nyhetsdelen tilbyr vg.no egne nettmagasin og ulike "klubber", der innholdet er tilpasset spesifikke målgrupper. Avisen driver det sosiale nettstedet Nettby, den inneholder flere diskusjonsfora og den lar leserne publisere sine egne blogger. I stor grad blir medieinnholdet på vg.no produsert av brukerne, og det tradisjonelt skarpe skillet mellom journalistene og leserne, de som produserer og de som konsumerer, forsvinner.

Sjangerinndeling på nettet

Det er slike tekster som representerer den største utfordringen når vi skal tegne et sjangerkart over det nye tekstuniverset. Fordi nettet får en stadig mer sentral rolle som informasjons- og kommunikasjonskanal for enkeltmennesker og samfunn, er det et økende behov for å kategorisere medieinnhold. Kriteriene har gjerne hatt utgangspunkt i sjangrer man kjenner fra analoge medier, og så har man modifisert og supplert dem, for eksempel slik: informasjonssjangrer (som portaler, nettaviser og oppslagsverk), kommersielle nettsteder (handel og reklame), personlige nettsteder (hjemmesider og blogger), fiksjon, dataspill og kommunikasjonssjangrer (som e-post og diskusjonsgrupper). Inntil for noen år siden kunne man langt på vei entydig bestemme nettekster som private hjemmesider, nettkataloger, diskusjonsfora, søketjenester osv.

I dag er det derimot i praksis umulig å lage en inndeling av nettets teksttyper på dette grunnlaget. Det er ikke ugjørlig å identifisere forskjellige tegnsystemer som skrift, bilde, lyd og levende bilder, men modaliteter og interaktiviteter blir hele tiden blandet og satt sammen på nye måter. Ikke minst gjør de nye medienes bruksmåter og produksjonsprosesser det vanskelig å anvende tradisjonelle sjangrer dersom man vil lage formålstjenlige kategorier. Forståelsen av de ulike tekstformene blir ytterligere komplisert av at forholdet mellom sender og mottaker er uklart og ustabilt. Det er på denne bakgrunnen vi må søke etter alternative eller supplerende kriterier, inndelinger som kan hjelpe oss til å beskrive kompleksiteten ved de sammensatte nettekstene.

Sjangerkategorier har et formål

Det finnes nær sagt uendelig mange måter å kategorisere tekster på, men ikke alle er like fornuftige. Produktive kriterier vil alltid være pragmatiske og avhengig av hva man ønsker å si noe om. Dersom man for eksempel vil kartlegge tekststrukturer på internett, vil en inndeling i type og grad av hypertekstualitet være fornuftig. Er tidsaspektet viktig, vil forskjellen mellom synkrone tekster (som prategrupper, online-spill) og asynkrone tekster (som hjemmesider) være interessant å påvise.

Produsentmakt og konsumentmakt

Nye medier har ført til endringer i maktforholdet mellom aktørene i kommunikasjonsprosessen. ”Maktbalansen” mellom sender og mottaker er forskjøvet – ingen nettaktører kan holde på et monopol der noen få dominerer leveransen av informasjon, underholdning og tjenester. Mottakerne er blitt brukere, slik VGs nettsted viser. Et fruktbart utgangspunkt er derfor en modell som synliggjør forholdet mellom de ulike partene. Stikkordene er produsentmakt og konsumentmakt.

Vi vil klassifisere tekstene etter hvilke kommunikative relasjoner som etableres mellom produsenter og konsumenter av medieinnhold. Disse relasjonene berører noen av de mest fundamentale trekkene ved medieutviklingen. Modellen er strukturert rundt to grunnleggende spørsmål: Hvem kontrollerer distribusjon og bruk av informasjon? Hvem kontrollerer produksjon og gjenbruk?

Siden så mange nettbrukere også er innholdsleverandører, eksisterer et nesten uendelig antall typer avsendere (og mottakere). For vårt formål er det hensiktsmessig å dele nettaktørene i tre hovedgrupper. Med informasjonssenter menes en sentralisert senderorganisasjon med profesjonelle mediefolk som har til rådighet et økonomisk og administrativt apparat for produksjon og distribusjon av medieinnhold, slik som en avis eller kringkastingsstasjon. Individuelle brukere er enkeltaktører som ikke opptrer som profesjonister og er uten organisatorisk kontakt med medieinstitusjoner eller andre brukere. Kollektive brukere er enkeltpersoner som på ulike måter opptrer som et fellesskap, enten i form av et vennenettverk (for eksempel innenfor sosiale medier) eller gjennom å arbeide på samme prosjekt (som bidragsytere til Wikipedia). De ulike aktivitetene til de tre kategoriene nettbrukere representerer ni såkalte kommunikasjonsmønstre og kan fremstilles slik:

Enhver modell er en forenkling av virkeligheten, og i denne modellen må de ni kommunikasjonsmønstrene forstås som idealtyper. I praksis vil vi svært sjelden stå overfor bare ett mønster, kommunikasjon vil nesten alltid være karakterisert ved flere av dem.

Interaktive telesystemer

Modellen med de ni kommunikasjonsmønstrene bygger på en typologi utviklet av Bordewijk og Kaam i 1986 (gjengitt i Jensen 1997). De presenterer fire "idealiserte informasjonsmønstre" der henholdsvis en sender og en mottaker etter tur kan kontrollere produksjon og distribusjon. Bordewijk og van Kaam ville beskrive hva som skjedde da telesystemene på 1980-tallet fikk flere "interaktive" egenskaper. Senere har bruksmønstrene forandret seg dramatisk mot langt større og mer kompleks brukermedvirkning.

Transmisjon

Transmisjon eller overføring oppstår når et medieinnhold blir produsert sentralt og informasjonsstrømmen går i én retning, fra ett senter til individuelle mottakere som ikke samhandler med hverandre. Informasjonssenteret kontrollerer både produksjon og distribusjon. I rendyrket form kjenner vi det fra massemediene generelt og kringkastingsmediene spesielt. Alle mottar samme budskap samtidig, og hver enkelt mottaker behandles på eksakt samme måte. Transmisjon innebærer et såkalt ”push”-regime, radio og fjernsyn sender ut programmer uten at mottakeren har bedt om dem. Han har dermed kun ett valg: å motta informasjonsstrømmen på det tidspunktet avsenderen bestemmer, eller la være.

Selv om transmisjon er typisk for etermediene, er det ikke vanskelig å finne eksempler på dette kommunikasjonsmønseret også i nettmedier. Under sanntidsstreaming av forelesninger ol, må mottakerne sitte ved datamaskinen mens forelesningen pågår, uten mulighet til å lagre innholdet for senere bruk.

Bilde: GeorgHH

Registrering

Registrering innebærer at individer produserer innhold som deretter kontrolleres av en sentral instans. Dette informasjonsmønsteret kan enten oppstå som en følge av en forespørsel fra sentralt hold, f eks i form av innfyllings- eller flervalgsoppgaver, eller uten noen forutgående henvendelse. Registrering på forespørsel omfatter de fleste former for utfyllinger av skjema, mens registrering uten forespørsel kan knyttes til en rekke forskjellige metoder for å "tracke" hvordan brukerne anvender et nettsted.

Registrering på forespørsel: for eksempel et skjema som fylles ut online. Brukeren bidrar aktivt med opplysninger.

Registrering uten forespørsel: for eksempel ved netthandel. Avanserte nettbutikker som Amazon.com følger nøye med på hva brukerne foretar seg. All aktivitet registreres og brukes blant annet for å gi anbefalinger om produkter. I tillegg har Amazon registrering på forespørsel, der brukerne aktivt kan legge inn anbefalinger, gi vurderinger etc.

Kommentering

Kommentering oppstår nå innholdet blir lagret sentralt, men produseres og deretter endres gjennom en prosess der brukernes bidrag får karakter av kollektiv meningsskaping. Brukerresponsen kommer som et tillegg og omfatter ikke muligheter til å gjøre endringer i den opprinnelige teksten.

Asynkrone diskusjonsfora er eksempler på kommentering. En administrator kontrollerer hvilke brukergrupper som får anledning til å legge inn informasjon på ulike nivåer. Individuelle weblogger med kommentarfunksjon er et annet eksempel. Her har bloggeieren eksklusiv kontroll over postene, mens andre lesere står fritt til å gi sin respondere på dem.

Konsultasjon

Konsultasjon innebærer at medieinnholdet er produsert sentralt, men hver enkelt bruker kan selv bestemme hva han ønsker å motta og når det skal skje. Om vi ser bort fra etermediene (jf transmisjonskategorien), er et slikt ”pull”-regime den vanligste formen for massekommunikasjon, og det er selve utgangspunktet for Internettets virkemåte.

Bøker, aviser, de fleste informasjonstjenester på nettet og digitale læringsressurser finnes i denne kategorien. Fellesnevneren er at de opererer ut fra prinsippet om at informasjon samles inn sentralt og forbrukes i det brukeren aktivt oppsøker innholdet.

NRK Nett-TV forteller at de tilbyr 50 000 videoer, men skal du se dem må du oppsøke nettstedet.

Dialog

Dialog oppstår når individuelle brukere av et kommunikasjonssystem produserer og distribuerer informasjon. Ideelt sett har alle parter i en dialog de samme forutsetningene for å komme til orde. Her flyter informasjonsstrømmen fritt mellom deltakerne så lenge de opererer under like forutsetninger. Det er teknisk enkelt å løse, men dialoger påvirkes og endres i høy grad gjennom sosial interaksjon. Innholdet som utveksles, blir normalt ikke lagret før det kommuniseres, men det kan arkiveres som en del av selve kommunikasjonsprosessen.

Muntlig dialog forutsetter samtidighet. I vår sammenheng inkluderer vi imidlertid også asynkront innhold i dialog-begrepet, en fortløpende korrespondanse via e-post kan ha mange av dialogens karakteristika. Men dialog finner vi først og fremst i nettbaserte tjenester, fra asynkrone diskusjonsfora via en rekke systemer med "kommentarfunksjoner" til synkrone pratekanaler og meldingstjenester.

Skriftbasert dialog: knyttet til kommentarer, her på Facebook. Brukerne deler samtidig linker ved hjelp av funksjoner som legger til rette for syndikering (se nedenfor)

Kollaborasjon

Kollaborasjon oppstår når innholdsproduksjonen skjer som en kollektiv prosess men der distribusjonen kontrolleres av individuelle brukerne, slik som for eksempel i nettleksikonet Wikipedia. Kollaborasjon skiller seg fra dialog ved at flere går sammen om å utforme innholdet. Individet avgir kontroll til et kollektiv. I praksis er likevel kollaborasjon og dialog to mønstre som er svært tett knyttet til hverandre, samarbeid kan ikke gjennomføres uten samtale. Det er likevel nyttig å trekke et analytisk skille mellom de to.

Kollaborasjon blir enklest å gjennomføre dersom det ikke er fysiske bindinger mellom selve informasjonen og det mediet som brukes til lagring og formidling. Kollaborasjon forutsetter at alle deltakerne til enhver tid skal kunne endre innholdet, også de delene som i utgangspunktet er brakt inn av andre.

Wikier som Wikipedia er et eksempel på en teknisk løsning som legger til rette for kollaborasjon.

Syndikering

Syndikering oppstår når informasjon produseres sentralt, men der produsenten oppgir noe av kontrollen over innholdet og lar distribusjonen skje kollektivt. Syndikering av innhold finner vi innenfor tradisjonelle medier som aviser og fjernsyn. Oftest er det nyhets- og bildebyråer som mot betaling deler sitt innhold med en rekke andre aktører som i sin tur videreformidler dette uten betydelig redaksjonell behandling.

På internett har en rekke former for syndikering oppstått med utgangspunkt i blogger. Enkle løsninger er etablert for å gjøre det publiserte innholdet tilgjengelig for andre og slik at dette automatisk kan vises i andre sammenhenger ved hjelp av ulike programvareløsninger.

De fleste av oss oppsøker, altså konsulterer den populære værtjenesten yr.no. Men yr.no syndikerer også alle sine værdata, slik at andre kan lage nettinnhold på grunnlag av dataene som sendes fra Meteorologisk institutt. Dermed kan man lage en tjeneste som f eks viser værvarslet for et gitt sted eller daglige nedbørsrekorder i Norge. (www.yr.no/verdata)

Slik ser værdata fra Yr ut i en form egnet for syndikering: strukturerte data som kan behandles av en datamaskin og brukes inn i en rekke forskjellige tjenester, der de samme dataene benyttes på ulike måter. Tjenestene kan dermed oppdateres automatisk, slik at de alltid inneholder den siste værinformasjonen.

Deling

Deling betyr at materiale som er produsert av enkeltindivider, blir spredd gjennom kollektive formidlingsformer.

Skillet mellom kommunikasjonsmønstrene syndikering og deling kan være vanskelig å trekke. Dersom et individ kommersialiserer sin innholdsproduksjon eller på andre måter får karakter av å være en sentralisert avsender, kan deling nærme seg syndikering.

I utgangspunktet forhindrer Åndsverkloven mange former for deling på nettet. Ingen kan gjenbruke eller endre noe andre har laget uten først å ha innhentet tillatelse. Et unntak er sitatretten, men den legger klare begrensninger på gjenbruken. Den som skal dele, må derfor gjennom en avtale gi andre rett til å bruke det han har laget.

Creative Commons er en slik avtalelisens, som tillater den som lar leget et åndsverk å legge ut dette med en lisens som fortelle andre hvordan de kan gjenbruke verket.

Flickr.com lar brukerne dele bilder med Creative Commons-lisenser. Her finnes mange millioner bilder som kan brukes helt fritt, så lenge opphavspersonen blir oppgitt.

Emergens

Emergens er karakterisert ved at både produksjon og distribusjon av informasjon er kollektive prosesser. Konsekvensen er at ingen enkeltaktører har kontroll med innholdet, tvert imot forutsetter emergens av et eksplisitt fravær av kontroll.

Dette kommunikasjonsmønsteret kan ikke eksistere dersom det ikke finnes en underliggende infrastruktur som i prinsippet også kan realisere de andre kommunikasjonsmønstrene. Emergens tar derfor opp i seg mange av de øvrige kommunikasjonsmønstrene og forutsetter at de er til stede samtidig.

Det uforutsigbare er emergensens fremste kjennetegn. Det betyr ikke nødvendigvis at prosessene ikke kan påvirkes og dermed gis en retning, men det vil alltid være stor usikkerhet knyttet til utfallet. Emergens kan ikke planlegges annet enn på et svært overordnet nivå. Dette kommunikasjonsmønsteret kontrolleres ikke ved hjelp av tekniske løsninger, men gjennom kultur, uskrevne regler og til en viss grad av formelt lovverk.

Eksempler på emergens finnes i sosiale enheter som legger særlig til rette for deling av informasjon og kollektiv oppbygging av kunnskap, samtidig som man erkjenner betydningen av at det alltid finnes mer enn én måte å bruke denne kunnskapen på. Emergens er med andre ord et overflødighetsprodukt som oppstår i det deltakerne ikke deltar i kommunikasjonen med forutbestemte mål for øyet.

CCmixter.org er et eksempel på en tjeneste sopm lar brukerne legge ut mediefiler for gjenbruk. Gode vokalstrekk, spennende lyder eller instrumentalstykker kan dermed bli brukt i en lang rekke forskjellige remikser. Hva resultatet blir er umulig å forutsi, noen ganger oppstår mange nye verk mens andre ganger kan det hende at et verk ikke blir gjenbrukt i det hele tatt.

Sheep Market, en tjeneste som lar brukerne laste opp tegninger av sauer, som sammen danner en virtuell saueflokk. Hvordan denne flokken vil utvikle seg kan den enkelte bruker innvirke på, men på ingen måte styre.

Kunstneren Aaron Koblin har laget «The Sheep Market» ved hjelp av «crowdsourcing», dvs. ved å invitere en stor mengde mennesker til å utføre en oppgave (jf. kapittel 15). Her er 10 000 sauer tegnet av brukere som hver er betalt 2 cent for å tegne en sau som ser mot venstre. Klikker man på en av dem, blir den forstørret, slik det er gjort her. Resultatet av oppgaven, som datamaskinen ikke kunne gjøre på egen hånd, var umulig å bestemme på forhånd.

NRK har innført en lang rekke måter å distribuere sine nyheter på, og i denne oversikten kan vi se spor etter flere av kommunikasjonsmønstrene. I mange av tilfellene er det tale om transmisjon, men «NRK på 11 flyplasser», «Til heimesida di» og «Nyhetsbrev på e-post» er eksempler på syndikering, mens «Podkast», «Tekst-TV på nett» og «Nyhetstelefonen» er konsultasjon. Og på NRKs nyhetsnettsider er det plass for kommentering av nyhetsoppslagene.

Ni mønstre – talløse tekster

Med de ni mønstrene setter vi kommunikasjonensmaktdimensjon i sentrum. I møtet med en tekst stiller vi spørsmål som: Hvem taler? Hvem lytter? Hvem videreforteller? Dermed kan vi klarlegge hvilke aktører som får (eller sikrer seg) en stemme på nettet. Spørsmål som dette har et åpenbart demokratisk aspekt. For å være deltaker i samfunnet må man forstå samfunnets tekster og vite å kunne bruke dem.

Nifeltsmodellen viser også distribusjonen av de trekkene som særpreger web 2.0, jo lenger ned og til høyre i matrisen, desto mer kollektiv brukermedvirkning. De endrede maktforholdene som web 2.0 har ført til, har politiske og økonomiske følger, og de har konsekvenser ikke bare for tekstenes form, men også deres funksjon.

Nå er enhver modell en forenkling av virkeligheten, og de ni kommunikasjonsmønstrene må forstås som idealtyper eller analytiske kategorier. I praksis vil vi svært sjelden stå overfor bare ett mønster, og i mange tilfeller er det ikke lett å skille mellom dem. Medieinnhold vil nesten alltid være karakterisert ved at flere opptrer samtidig og i et tett samspill med hverandre. Dessuten er ikke Internettets tekster jevnt fordelt på de ni mønstrene, enkelte er representert i betydelig større grad enn andre.

Men nifeltsmodellen peker likevel på visse grunntrekk som er viktige når vi skal analysere de nye medienes tekstunivers. Kategoriene kan hjelpe oss til å forstå hvordan tekstene blir til, hvilken form de har og hvordan de kan brukes. Slik danner de ni mønstrene grunnlaget for de følgende ni kapitlene. Her skal vi vise hvilken sammenheng de står i, gi eksempler på dem og peke på hvilke vilkår de skaper for kommunikasjon.

Google Sites

Report abuse