7: Registrering

Ordene register og registrering har opphav i det latinske verbet regerere, som betyr ’å skrive inn’. Å samle og systematisere informasjon i registre blir gjort av så vel privatpersoner som organisasjoner, næringsliv og myndigheter. På Internett oppstår kommunikasjonsmønsteret registrering når enkeltpersoner sender opplysninger om seg selv til en instans som lagrer og kontrollerer informasjonen. Den kan deretter bearbeides og brukes til en rekke formål.

Mange ulike virksomheter og tjenester benytter seg av registrering over nett, som offentlige etater, ideelle foreninger og kommersielle bedrifter, og formålet er gjerne salg og markedsføring eller administrering av offentlige tjenester.

Registrering med viten og vilje – og uten

Registreringen kan skje på to prinsippielt ulike måter. Den kommer i stand på eksplisitt forespørsel fra tjenestetilbyderen, eller den finner sted uten en slik henvendelse. Registrering på forespørsel innebærer vanligvis at brukeren fyller inn opplysninger i et webbasert skjema. Registrering uten forespørsel oppstår ved at et nettsted lagrer informasjon om hva brukeren foretar seg når han benytter en gitt tjeneste på nettstedet. Brukeren vet gjerne ikke at den siste type informasjonsinnhenting skjer, og han blir oftest heller ikke gjort oppmerksom på det av tjenestetilbyderen.

Det er ikke uvanlig at de to ulike registreringsformene blir kombinert. På den måten kan man skaffe til veie svært omfattende informasjon om brukerne og deres preferanser. Under den amerikanske presidentvalgkampen i 2008 var skatt et viktig tema og ble brukt av kandidatene for å vinne stemmer hos middelklassen. På Barak Obamas nettsider kunne man finne en "Tax Calculator" (taxcut.barackobama.com) der folk kunne taste inn sin inntekt og noen enkle personopplysninger og deretter få regnet ut hvor stor skattelette de ville få med Obamas politiske program.

Slike tjenester kan gi svært nyttige data for tjenestetilbyderen. I Obama-kampanjens tilfelle handlet det om å kartlegge gjennomsnittsinntekten og opplysninger om gjeld og familieforhold for potensielle velgere. På den måten kunne man samle data som ble brukt til å skreddersy budskap rettet mot de gruppene som fremsto som mest interessante. Dersom brukeren ønsket, kunne han også be kampanjen om å holde ham orientert. Da ble i tillegg postnummer og e-postadresse registrert. Obamas valgkampteam fikk dermed en lang rekke opplysninger som kunne kombineres og effektivt utnyttes i den politiske kampen.

Å sette informasjonen sammen

Eksemplet anskueliggjør en form for registerering som etter hvert er mye brukt innen markedsføring. På engelsk har fenomenet fått navnet data-mining, ”datagraving”. Ved hjelp av å sammenfatte og analysere opplysninger registrert i databaser framskaffer man ny informasjon som kan anvendes til nye formål. Sett fra den enkelte bruker framstår selve registeringen gjerne som en tjeneste eller et tilbud, som i tilfellet over: "Beregn hvor mye du sparer i skatt".

Datagraving

Datagraving innebærer å lage automatiske systemer som leter etter strukturer i store datamengder. Disse opplysningene kan benyttes til å forutsi adferd og dermed til å optimalisere for eksempel et politisk budskap eller en militær strategi. Innenfor salg og markedsføring bruker man slike teknikker for å beregne hvordan man når nye kunder, selge mer til eksisterende kunder eller forlenge relasjonene til kundene som er ansett som lønnsomme. Når bokklubbene lar nye medlemmer fritt velge tre gratis bøker, er det ikke først og fremst av godhjertethet, men fordi de vil kartlegge de nyankomnes litterære smak.

>>>> Følgende scenario er lett å tenke seg: Kombinerer vi navn, skatteopplysninger og telefonkatalogen, kan vi lett tegne et bykart der hus hvor beboernes sammenlagte inntekt er over 1 million er grønne, over 500.000 røde og under 500.000 gule. Et slikt kart ville både samfunnsforskere, politikere og forretningsdrivende være interessert i.

Et norsk eksempel på datagraving er nettavisenes presentasjon av skattelistene. Her kan hvem som helst søke fram nettoformue, utliknet skatt og nettoinntekt til 3,5 millioner nordmenn. Generell offentliggjøring av folks økonomiske mellomværende med staten er gjerne ”demokratisk” begrunnet – borgerne har rett til å kontrollere at samfunnets goder og byrder fordeles riktig. Og når nettavisene forlanger å få direkte tilgang til Skattedirektoratets databaser, bruker de gjerne folkeopplysningsargumentet – slike nett-tjenester vil gjøre det enklere for folk å foreta denne kontrollen. ”Systematiske skjevheter vil bli avdekket, belyst og diskutert i det offentlige rom”, hevder VGs nettredaktør Espen Egil Hansen (VG nett 14.10.08 [www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=527391]).

Men i praksis markedsfører og tilrettelegger avisene skattesøk som en form for underholdning, Aftenposten kan for eksempel fortelle at skattedirektørens lønn rekker til å kjøpe 108.555 sanger på iTunes. Ved å legge ut ligningstallene på nettet, noe som utvilsomt spiller på kikkerbehovet, får avisene – uansett hva de offisielt begrunner det med – oversikt over hvilke (kjente) personer leserne interesserer seg for. Dermed får redaksjonene vite hva som kan være godt journalistisk stoff. I tillegg får de mange lesere som bidrar til økte annonseinntekter.

Noen motstandere av nettpublisering av skattedata, som Skattebetalerforeningen, gir uttrykk for at visse skattebetalere føler seg uthengt. Viktigere er Datatilsynets innvendinger. Tilsynet er bekymret for at slik informasjon skal spres på nettet og kobles til andre typer data som åpner for ID-tyveri (www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=527391).

Men datagraving har også et åpenbart kritisk potensial. Et eksempel er Maktbasen (www.nrk.no/maktbasen), laget av Brennpunkt, NRKs redaksjon for undersøkende journalistikk på tv. Maktbasen kombinerer informasjon fra en rekke kilder: Stortingets hjemmesider, Visma Bizweb (en database med næringslivsinformasjon), Brønnøysundregistrene (som gir opplysninger om bedrifter og organisasjoner), rådata fra Stortingets voteringsanlegg samt skattelisten for selskaper. Samlet gir kildene en oversikt over norske lokal- og rikspolitikeres kommersielle engasjementer, politiske aktiviteter og øvrige interesser og deres relasjoner til hverandre, nøkkelopplysninger i et fungerende demokrati.

Brukeren som nyhetsleverandør

Registrering blir også utnyttet av mediene på andre måter. For å få raskest mulig tilgang til nyheter, publiserer redaksjonene i økende grad informasjon direkte fra leserne. I utgangspunktet har denne funksjonen mye til felles med den tradisjonelle tipstelefonen, som for øvrig mange medier fremdeles benytter seg av.

Kan lese hva du skriver

Nye medier gir imidlertid en rekke muligheter for automatisering, og man kan i teorien lage en tjeneste som i minimal grad involverer redaksjonelle vurderinger. I praksis må imidlertid innhold kvalitetskontrolleres før det publiseres under et medieselskaps logo. Eventuelt kan redaktøren ta forbehold om at innholdet ikke er ”moderert”, det vil si underlagt redaksjonell behandling. Publisering av ikke-kontrollert innhold har utviklet seg til en allmen praksis i ulike nettfora, også i dem som driftes av tradisjonelle nyhetsmedier.

Mennesker som bidrar med ulike typer informasjon vil alltid gjøre det med forskjellige motiver. Dersom en mengde nettbrukere gis anledning til å uttrykke seg fritt, vil det resultere i svært mye informasjon som ofte er selvmotsigende eller uten den nødvendige vinkling som gjør opplysningene meningsfulle eller nyttige for andre. Gjennom en tilrettelagt registerering kan imidlertid en nyhetsredaksjon eller et informasjonssenter begrense typen av informasjon eller måten brukerne får lov til å legge opplysningene inn på. Redaksjonen kan kombinere egendefinert informasjon med predefinerte valg og slik styre informasjonsstrømmen.

En tipstjeneste kan for eksempel velge å utelate brukernes personlige skildring eller vurdering av en hendelse og kun publisere hendelsens tidspunkt, sted og art. Redaksjonen har dessuten eksklusiv kontroll med hvordan opplysningene brukes. Kvalitative beskrivelser av nyheten kan bearbeides av en profesjonell journalist og publiseres i en annen form dersom redaksjonen finner det opportunt.

Markedsanalyser

Meningsmålingsinstitutter og andre byråer som driver nettbaserte markedsanalyser og brukerundersøkelser, er eksempler på kommersiell utnyttelse av registrering på forespørsel. De foretar såkalte panelundersøkelser, utspørring av utvalgte persongrupper, om alt fra mannlige 30-åringers innkjøpsvaner til politiske meninger hos kvinner bosatt på landet. Norstat har i følge egne opplysninger Norges største panel av forhåndsrekrutterte respondenter til bruk i elektroniske markedsundersøkelser, 60 000 personer svarer på de webbaserte spørreskjemaeene Norstat jevnlig sender ut (panel.no). Det danskeide Userneeds fremstiller på sine nettsider (userneeds.no) arbeidet som respondentene utfører for firmaet som et attraktivt og underholdende tilbud og antyder at datainnsamlingen dreier seg om at man som individuell deltaker får brukerinnflytelse: ”Hos Userneeds tilbyr vi alltid flere spennende undersøkelser. Du kan teste reklamefilmer som enda ikke er vist på tv. Du kan være med å bestemme hvor eggene skal stå i den lokale dagligvarebutikken. Du kan velge mellom forskjellige design til en ny juice…”

Nettet har dramatisk endret arbeidsbetingelsene for meningsmålingsinstituttene. Datainnsamlingen skjer billigere, raskere og inkluderer langt flere panelister enn ved tradisjonelle metoder. Dermed kan man bedre kontrollere sammensetningen av respondenter, kvaliteten på dataene og tidspunktet for gjennomføringen. I tillegg sparer man tid og penger ved at selve inntastingen, den fysiske behandlingen av rådataene slik at den får maskinlesbar form, blir foretatt av respondentene selv. Deltakerne bestemmer selv når og i hvilket tempo de vil svare. Endelig kan online-undersøkelser inkludere film og animasjoner, som gjør dem velegnet for reklametester.

Markedsføring

Bak mange sosiale nettsamfunn befinner det seg betydelige økonomiske interesser. Opplysninger om enkeltpersoners personlige preferanser, koblet med demografi og kartlegging av adferd (innad i nettsamfunnet) tegner til sammen et bilde av hver enkelt medlem som forbruker, et bilde som er svært verdifullt for mange aktører, blant annet innen markedsføring.

Under en kampanje for økologiske produkter i butikkkjeden ICA gjorde reklamefolkene en rekke koblinger mellom flere medier og mellom ulike tjenester på nett. I første fase skaffet man oppmerksomhet for kampanjen, som ble kalt ”I love eco”, ved hjelp av reklame i tradisjonell kringkasting og presse. Kommunikasjonsmønsteret transmisjon ble altså utnyttet for å spre et ensartet budskap til en stor gruppe mottakere. Reklamen, som introduserte karakteren ”Marius”, opplyste at kampanjen også hadde sitt eget nettsted, som man ble oppfordret til å besøke (konsultere).

Som en del av ICAs reklamekampanje ”I love eco” ble mikronettstedet ecodance.no opprettet. Brukerne kunne koble sitt eget ansikt til en dansende figur. Alternativt kunne man laste opp et annet bilde.

Den som besøkte nettstedet, ble møtt av Marius. I et grensesnitt som fremsto som en videofilm kom han ut på en scene og ga brukeren et valg: "Se Marius danse" eller "Lag din egen dans". Det siste innebar at brukeren lastet opp et bilde eller lot nettstedet koble opp maskinens webkamera.

Deretter ble et bilde av ansiktet ”mappet”, dvs montert inn, over Marius’ ansikt i filmen. Med ett fikk brukeren et "egenprodusert" uttrykk som kunne være interessant å formidle til venner og kjente, og passende nok la nettstedet til rette for videre distribusjon (syndikering) på Facebook. Her ble ytterligere informasjon registrert. ICAs nettsted fungerte både som oppfølging av budskapet i de tradisjonelle kommunikasjonskanalene og som en selvstendig kanal for viral markedsføring.

Viral markedsføring

Viral markedsføring handler om å spre et kommersielt budskap fra person til person, på lignende måte som et rykte sprer seg via mange kanaler. Slike kampanjer innebærer som oftest å gi et budskap en personlig vri, slik at mottakeren finner det bryet verd å formidle det videre. Ofte skjer det ved å spille på humor.

Viral markedsføring har normalt tre formål:

- Gjøre produktet kjent, gjerne innenfor en avgrenset målgruppe

- Trekke brukere til en nettside eller en ”event”, dvs et særskilt arrangement

- Bygge relasjoner til og samle opplysninger om brukerne

En viktig egenskap er at brukerne aktivt oppsøker kampanjen. Det er dermed et element av fri vilje i det at brukeren blir eksponert for og involvert i den. Frivillighet øker gjerne effekten av budskapet.

Selvfremstillingskompetanse

Nettsamfunn som Facebook, Nettby og Blink engasjerer svært mange mennesker, ikke minst i Norge. De fungerer som samlingssteder der medlemmene kan kommunisere med hverandre og utveksle personlig informasjon, nyheter, bilder og videoer osv. For å bli bruker av et nettsamfunn, må man opprette en personlig profil og oppgi en rekke personopplysninger. Disse profilsidene kan så knyttes sammen og danne sosiale nettverk, som kan gi tilgang til personlige opplysninger fra et stort antall mennesker.

Tidligere var det vanlig å opptre med en pseudoidentitet, et "nickname", kallenavn, på de sosiale nettstedene. Muligheten til å opptre med en annen identitet enn sin egentlige har verdifulle sider, blant annet for mennesker som av ulike årsaker er marginalisert i samfunnet. Mange opplever at det er tryggere å fremstå på måter som de ikke ville våget dersom de måtte opptre med sitt virkelige navn.

En vesentlig ulempe er imidlertid at kallenavn også gir mennesker med outrerte meninger friere spillerom, med blant annet sladder og sjikane som konsekvens. I dag ser vi derfor en tydelig tendens til at de mest populære nettstedene forutsetter at brukerne fremtrer som seg selv. Men faren er dermed større for at autentiske personopplysninger kommer på avveie, med identitetstyveri som en av de alvorligste følgene. På den andre side gir nettet brukeren nye muligheter til å legge igjen det vi kan kalle positive spor. Stadig flere nettbrukere får erfaring i å formidle den informasjonen de selv ønsker å fortelle om seg selv.

Digitale spor

Når registrering på og uten forespørsel kombineres og settes i system, oppstår enorme mengder digitale spor. Digitale spor kan også knyttes til mye annet av det vi foretar oss i vår moderne livsførsel.

Grovt sett kan vi skille mellom tre hovedkilder for digitale spor:

telekommunikasjon (særlig mobiltelefoner, som kan knyttes til enkeltpersoner),
opplysninger om økonomiske transaksjoner (bruk av betalings- og kredittkort)
systemer for adgangskontroll (flybilletter og andre elektoniske billetter, adgangskort til bygninger, bomring-brikker etc).

Noen av sporene etterlater vi oss altså som resultat av aktivitet på nettet, andre etter bevegelser i fysiske omgivelser.

Datalagringsdirektivet – hele befolkningen under mistanke

Det europeiske Datalagringsdirektivet (EU-direktiv 2006/24/EF) omhandler lagring av trafikkdata, dvs informasjon som er nødvendig for å overføre elektronisk kommunikasjon. Direktivet pålegger lagring av trafikkdata fra all bruk av e-post, fast- og mobiltelefon og Internett. Det betyr at myndighetene kartlegger hvem samtlige innbyggere kommuniserer med og når, hvor ofte og hvor lenge, og for mobiltelefoni hvor det skjer. Lagringstiden er minst seks måneder, maksimalt to år. Formålet er å forhindre eller oppklare alvorlig kriminalitet.

Datalagringsdirektivet har møtt sterk motstand fra datatilsynene i Europa, og personvernmyndighetene i EØS viser til at direktivet står i klar motsetning til Den europeiske menneskerettighetserklæringens artikkel 8 om retten til en respektert privat sfære. Direktøren i det norske datatilsynet, Georg Apenes (2006), mener at ”ropet på den totale overvåkning i en liberal rettstat som Norge springer ut av den teknokratiske dagdrømmen om den totale trygghet, forutsigbarhet, og sosiale så vel som individuelle harmoni […]. Det er åpenbart at direktivet reiser prinsipielle spørsmål om personvern.

Det har blitt stilt spørsmål ved lovligheten ved dette direktivet og EU-domstolens avgjørelse har ført til utsettelse. Den norske reguleringen om datalagring ble dermed ikke satt i kraft fra 1. juli 2015, slik det tidligere var lagt opp til. Direktivet vil ikke bli innført i Norge, men statsminister Erna Solberg har imidlertid gitt uttrykk for at Regjeringen ønsker en datalagringslov. Diskusjonen i 2017 gikk omkring det som kalles Digitalt grenseforsvar – "kjært barn" har mange navn.

For å være helt sikker må Staten vite alt

Også vanlig surfing på Internett etterlater en mengde digitale spor, selv uten noen form for pålogging. Når en nettbruker besøker en ordinær webside, registreres en lang rekke opplysninger, blant annet hvor maskinen han sitter ved befinner seg, hva slags programvare han benytter, tidspunktet han kommer til nettstedet på, når han forlater det og hvilke sider han har lest. På ulike måter kan disse opplysningene kobles til brukeren som person.

I Norge angår slik informasjon personopplysningsloven (som har erstattet den tidligere personregisterloven). Formålet med loven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket. Informasjon om internettbruk blir registerert i elektroniske aktivitetslogger. Slike logger er imidlertid ikke i strid med loven dersom opplysningene ikke kan tilbakeføres til enkeltpersoner, og informasjonen kan brukes lovlig til administrasjon eller til å oppklare eller avdekke brudd på sikkerheten i systemene.

Overvåker privatlivet

Dette er noen av de opplysningene som Google registerer om en persons søk og hvilke nettsteder og informasjon som vedkommende dermed er interessert i.

Slik registrering er i noen sammenhenger svært nyttig, og fører f eks til at vi får mer relevant reklame. Det kan være praktisk, men det forutsetter at brukerne stoler på at tjenesteleverandøren ikke misbruker den informasjonen som samles inn.

Alle de store aktørene på nettet samler inn informasjon på lignende måte.

Hver eneste dag registreres altså en mengde forskjellige opplysninger om oss, med eller uten vår vilje og viten, på og utenfor Internettet. Så lenge informasjonskildene holdes adskilt, trenger de likevel ikke ha stor betydning. Det er sammensetningen av informasjon fra ulike kilder som er vesentlig, forutsatt at dataene er lagret digitalt, slik at de kan kopieres og behandles av datamaskiner. Avgjørende er dermed hvem som har tilgang til de ulike kildene og eventuelt kan sette de forskjellige bitene sammen. For en rekke instanser – offentlige myndigheter, forretningsdrivende og andre tjenestetilbydere – er slike målrettede data grunnlag for bedre tilpassede tjenester og varer. Mange vil naturlig nok oppleve slike konsekvenser som positive. Men de har sin pris. Vi risikerer å miste fundamentale verdier som vi sjelden er oss bevisste – før vi møter følgene i form av angrep på vårt personvern.

Litteratur

Apenes, Georg (2006): ”Totalitært svermeri”, kronikk i Dagbladet 17/12 2006

Google Sites

Report abuse