4. Tekster er brukerskapte

Da Barack Obama i januar 2009 skulle innsettes som USAs 44. president, oppfordret CNN alle som var til stede å sende til tv-selskapet sine fotografier av ”The Moment”, øyeblikket da han ble tatt i ed. På grunnlag av hundrevis av bilder innsendt på e-post la CNN ut "tredimensjonale” bilder av begivenheten på sine nettsider. I sin tur kunne så hvem som helst dele disse bildene med andre på sosiale nettsteder.

Teknologien som CNN tok i bruk under presidentinnsettelsen, ”Photosynth”, sammenligner bildene med hverandre for å kunne beskrive det avbildede objektets form og bildenes utsiktspunkt. Opplysningene brukes til å skape en romlig illusjon, slik at betrakteren kan navigere i bildet og studere objektet fra flere vinkler.

CNNs visuelle representasjon av USAs historiske øyeblikk og videreformidlingen av bildene er ett av mange ”web 2.0”-eksempler. Hver enkelt av oss har fått helt nye muligheter til å produsere informasjon på nettet, vi kan på ulike måter bli aktive bidragsytere og er ikke lenger prisgitt hva andre velger å fortelle om et tema. Som lesere styrer vi ikke bare hva vi vil lese, men hva som skal publiseres. Tekstene blir ”brukergenererte”. Ord, bilder og film framstilles og deles dessuten i fellesskap på en måte som ikke hadde vært mulig i noe annet medium. To tilsynelatende motsatte trekk blir forent i web 2.0-tanken: å kunne komme til orde for den enkelte, og kunne gjøre det kollektivt. Nettet er både blitt ”individualisert” og har fått flere ”sosiale” funksjoner. Web 2.0 betyr ikke et nytt Internett, men nye måter å bruke Internettet på.

Web2.0

Versjon-nummereringen (med amerikansk punktum, ikke norsk komma) betegner ”generasjoner” av programvare. Men systemet er ikke standardisert, det hersker intet entydig forhold mellom endringsomfang og tallstørrelse. Noen produsenter bruker beskjedne sifferjusteringer og går fra versjon 0.01 til 0.02. Andre er mer frimodige, de kan uten blygsel hoppe fra versjon 1.0 direkte til f eks 3.0.

Derfor er termen ”web 2.0”, som et amerikansk mediefirma fant på i 2003, en uforpliktende og upresis betegnelse. Likevel forteller den at WWW – og bruken av den – har gjennomgått betydelige endringer.

Web 2.0-kulturen er langt på vei en delekultur. Den utløser en overflod av oppfinnsomhet og skaperglede, og store mengder tid og krefter blir lagt ned i ulike former for innholdsproduksjon uten at opphavsmennene får eller forventer økonomisk godtgjørelse. Slik dugnad er mulig nettopp fordi brukerne selv bygger opp innholdet innenfor et rammeverk hvor de føler at de får noe vesentlig tilbake. De får tilbakemeldinger fra andre med tilsvarende interesser som dem selv. De dyrker sine interesser i felleskap med likesinnede. De pleier sine venner og etablerer nye bekjentskaper. I alt dette ligger motivasjonsfaktorene.

I et samfunnsperspektiv gir dessuten kollektive systemer betydelige fortrinn i kraft av at de greier å trekke veksler på det man kan kalle ”kollektiv intelligens”: Innsatsen fra et fellesskap av brukere vil gi flere resultater enn arbeidet til ett enkelt individ.

På Freias nettside Gode ønsker (www.freia.no/godeonsker) flyr konfektbiter ut av en sjokoladeeske akkompagnert av en lystig melodi.

På bitene er det festet lapper med lesernes egne hilsener.

Det appellerende ved Freias sjokoladeannonse er ikke multimodale effekter som animasjon og lyd. Det attraktive er offentliggjøringen av det private. Konfektesken synliggjør et fellesskap – ikke av sjokoladeinteresserte, men av lesere som ønsker å fortelle verden om seg selv og sine personlige relasjoner. Reklamen er ikke en statisk plakat, men et dynamisk møtested. Slik er den også et eksempel på viral markedsføring, det å spre et budskap gjennom personlige nettverk.

Nettsamfunn er en fellesbetegnelse på tjenester der brukerne enkelt kan skape, dele og distribuere medieinnhold. Betegnelsen omfatter en lang rekke nettsteder, men de kan grovt plasseres i to hovedgrupper: sosiale nettverk, som Facebook og MySpace, og personlige publiseringstjenester, som Flickr og YouTube. Men skillet er langt fra absolutt, mange av funksjonene og bruksmåtene finnes i begge gruppene. De har dessuten et avgjørende fellestrekk: Svært mye av innholdet som legges ut, angår privatsfæren. Senderne offentligjør tekster som har karakter av fortrolighet eller intimitet. Årsakene til at så mange ”står frem” på denne måten er flere, men nettopp spenningen mellom det offentlige og det private er nok noe av det som gjør nettpublisering attraktivt.

Sosiale nettverk

Formålet med medlemskap i sosiale nettverk på verdensveven er først og fremst å opprettholde og utvide en bekjentskapskrets. En av årsakene til at nettsamfunn som Facebook, MySpace og Friendster er blitt så populære, er at de tilbyr et dynamisk konglomerat av personlige profiler, bilder, grupper, meldingssystemer, spill og andre interaktive tjenester. Deltakerne oppfatter dem som samlingssteder hvor de kan omgås venner og møte nye mennesker.

Mange betrakter også blogging som sosiale møtesteder. Men ”bloggosfæren”, som teller millioner av blogger, rommer et utall varianter, og spenner fra interne dagbøker som er uinteressante for andre enn innehaveren selv, via kommersielle markedsføringsfremstøt til omfattende nyhetsnettsteder med toneangivende skribenter.

Mikrobloggen skiller seg fra tradisjonelle blogger ved å være preget av korte poster som formidler innehaverens løpende aktiviteter og tanker. Han oppdaterer bloggen ved å poste skriftlige meldinger (eller bilder, videosnutter og lydklipp) via sms, IM (lynmeldinger), e-post eller MP3. Bloggeieren bestemmer selv hvem som skal kunne lese meldingene, alle eller bare påloggede.

Twitter, som ble etablert i 2006, er blant de mest populære mikrobloggtjenester. ’Twitter’ eller ’tweet’ betyr kvitring eller pludring, småsnakk, ordene er både verb og substantiv. Tweet, som var på Time Magazines ti på topp-liste over ”buzz-words” – moteord – i 2007, har nå fått utvidet mening. Det betyr “å sende en kort oppdatering” på Twitter eller et annet sosialt nettverk.

I Norge er ikke Twitter så utbredt som Facebook, men stadig flere politikere, som kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, ”kvitrer” her. For å nå unge velgere blir antakelig mikroblogging stadig viktigere for politikere, utviklingen ligner dermed på fremveksten av vanlig politikerblogging som vi så for få år siden.

Sosiale nettverk som nyhetskanaler

“Jeg er akkurat havnet i et flykræsj”, skrev flypassasjer Mike Wilson på Twitter rett etter at han krøp ut av det brennende flyvraket i Denver i USA. Dermed ble han den første til å fortelle omverdenen om ulykken.

Under terrorangrepet i Mumbai i India i 2008 kom nyhetene på Twitter 5-6 timer før CNN brakte dem.

Årsaken til at profesjonelle nyhetsmedier taper kappløpet med slik ”borgerjournalistikk”, er at så mange mennesker har mobiltelefoner som lett kan brukes til å rapportere samtidige hendelser, i en mengde og et tempo som ikke vanlige journalister kan matche. I Mumbai var folk til stede i området og så med egne øyne det som skjedde.

På Facebook og Twitter forteller man sine venner om hva man bedriver. Men ett spørsmål er hva som skjer. Et annet er hvor man er. Svaret på det siste kan man få ved å kople posisjonsinformasjon fra GPS sammen med et sosialt nettsted. I dag er GPS-mottakerne så små at de kan bæres rundt håndleddet, og stadig flere mobiltelefoner har GPS innebygd. På nettstedet Brightkite legger brukerne ut informasjon om stedet man selv befinner seg på: ”Share your life as it happens by posting photos and notes at locations for others to see”. Slik vet brukerne til enhver tid hvor de kan finne sine venner og omvendt.

Personlig publisering

Flickr og YouTube er eksempler på den andre hovedtypen nettsamfunn, personlige publiseringstjenester. Nettstedene tiltrekker seg publikum ikke bare fordi de fungerer som enorme arkiver og skueplasser for bilder og film. De gir også rom for interaktivitet: Brukerne kan kommentere medieinnhold, foreta avstemminger og sette opp popularitetslister. For innholdsprodusentene er hensikten med å publisere ikke først og fremst å vedlikeholde kontakt med venner, men å nå mottakere utenfor egen vennekrets, å skaffe seg et publikum. For noen blir det viktigere å rette oppmerksomheten mot det publiserte produktet enn mot den som har publisert det. For andre er formålet rett og slett å offentliggjøre medieinnhold for å bli offentlig kjent.

Da 22-åringen Lasse Gjertsen la ut på YouTube videoen ”Hyperactive”, der han mimer til en rytmeboks i to minutter, ble han Norges største nettkjendis. Senere lastet han opp flere av amatørvideoene sine, hvor han selv gjerne er eneste aktør. De er blitt sett ti millioner ganger, i tillegg er de publisert mange andre steder. Kjendisstatusen resulterte i jobbtilbud fra MTV og Hollywood.

Nettsamfunnforskeren Jill Walker Rettberg kommenterte fenomenet slik: ”Det kule med nettsteder som YouTube er at det er de andre brukerne som løfter deg fram. I stedet for den tradisjonelle TV-kjendisen der du blir håndplukket, så er det brukerne som gjør deg berømt.” (Ruud et al 2007) .

”Hyperactive” førte til at mange andre lastet opp kopier, pastisjer og parodier, som i sin tur tilskyndet Gjertsen til å parodiere både dem og sin egen original. Slik blir disse medietekstene produktive, de inspirerer til og eksperimenterer med lignende tekster.

Videoene er også eksempel på hvordan nettsteder for personlig publisering synliggjør det litteraturvitenskapen kaller intertekstualitet. Enhver ytring blir til i et spill med andre ytringer, tekster skapes alltid i en kontekst og har direkte eller indirekte spor i seg av andre tekster. De opprinnelige og de relaterte medieelementene som legges ut på YouTube og andre nettsteder, danner til sammen en sitatmosaikk, en vev av mange tekster som er i dialog med hverandre.

Også profesjonelle utøvere remikser. ”Obama Duet” er en låt der Obama Girl, fotomodellen Amber Lee Ettinger, mimer til en sang fremført av Leah Kauffman.

Videoen er manipulert slik at Ettinger tilsynelatende synger duett med den amerikanske presidenten.

Det dialogiske spillet skjer blant annet ved hjelp av remiksing. Ordet har opphav i musikkindustrien, der en remiks betyr at man endrer stemmeleie, tempo, dynamikk osv i en låt. På nettet finner vi en mengde eksempler på at også bilder og filmer blir remikset. Mange unge lager nye musikkvideoer ved å mime til eller legge egne danseopptak over profesjonelt innspilte låter.

Nettoffentlighet

Filmen “We Live in Public” i Oslo handler om gründeren, kunstreren, eksentrikeren og nettpioneren Josh Harris.

Harris levde en periode i full offentlighet sammen med sin kjæreste. I et hus der det var mikrofoner og overvåkingskamera over alt.

We Live in Public er spennende som et rent personportrett. Men også en flott oppsummering av nettets historie og et innblikk i eksperimenter som raskt bringer tankene mot Facebook, Twitter og dagens mest populære tjenester på nettet.

Tagging og sosial bokmerking

På nettsteder som Flickr, som var en av de første typiske web 2.0-tjenestene da den ble lansert i 2004, kan man lagre og vise egne fotos og filmer. Flickr er populært ikke minst fordi det har et verktøy som gjør det mulig å tagge bildene, merke dem med stikkord eller nøkkelord. Dermed blir det publiserte materialet søkbart. Det er innsenderen selv som tagger bildet når han laster det opp. Hvert nøkkelord inneholder en link til alle andre bilder som er tagget med samme ord, for eksempel ”party”, ”kiss”, ”Paris” osv. Dermed kan Flickr tilby tiltrekkende funksjoner som å liste opp ”de mest populære bildene”. Rankinglisten vises med ulik skriftgrad, der de mest søkte stikkordene har størst skriftsnitt. Denne typografiske måten å uttrykke prioritet på minner om assosiasjonsmenyenes måte å synliggjøre emneordenes grad av relevans, jf s 000.

Generelt er tagging fundamentet for samling og organisering av alle typer digitaliserte data eller informasjonselementer, fra enkeltord og setninger til hele filer – tekstdokumenter, bilder, videosnutter, bokmerker, linker, nettsider. Nøkkelordene utgjør grunnlaget for å opprette en database hvor man kan søke etter informasjonselementene, og de kan brukes til å knytte elementene sammen med andre elementer med samme tagger. Nøkkelordene er en type metadata, data som beskriver andre data. De skal karakterisere informasjonselementet slik at det kan plasseres på rett plass i systemet og gjenfinnes. Jo bedre og flere beskrivelser, desto lettere gjenfinning av elementet.

Tagging brukes både lokalt, når egne filer på datamaskinen skal kategoriseres, og globalt, for eksempel i blogger og på nettsteder hvor brukerne deler bilder. Slik kan man finne andres publiserte innlegg, bloggposter og videoer, og andre kan finne ens eget offentliggjorte materiale.

Tagging av ord

Taggingen av bilder på Flickr skjer manuelt. Ordtagging, såkalt grammatisk tagging, foregår oftest maskinelt. Datamaskinen kan merke ord etter hvilken ordklasse de tilhører (substantiv, verb osv), eller hvilken grammatisk funksjon de har i setningen (subjekt, verbal osv). Lemmatisering er en mer avansert form for tagging. Leter maskinen etter ”skole”, får man tilslag også på bøyde former av ordet, altså skolen, skoler, skolene. Ord som skrives likt, men har ulik betydning, krever grammatisk disambiguering, ”entydeliggjøring”. Det innebærer at maskinen greier å skille mellom substantivet ’høy’ og adjektivet ’høy’ ved å analysere hvilken plass ordet har i setningen. Større utfordringer får maskinen når den må skille mellom to ord innenfor samme grammatiske kategori, men med ulik mening, for eksempel substantivene ’bank’ og ’bank’. Da brukes gjerne semantisk tagging – maskinen leter etter andre ord i nærheten som kan være med på å bestemme ordets betydning. Finner den for eksempel ordet ”penger”, antar den at ’bank’ i denne sammenhengen har noe med finans å gjøre. Finner den ”juling”, velger den betydningen avstraffelse (Hatlevik 2006).

Enkelte nettsamfunn, som Del.icio.us og Digg, tilbyr sosial bokmerking. Her får brukerne adgang til andres bokmerker (listen over nettadresser som Internet Explorer anmassende kaller ”favoritter”). I motsetning til tradisjonell bokmerking, der nettadresselisten bare lagres på private maskiner, kan sosial bokmerking vise likhetstrekk mellom flere brukeres lister. Opplysningene antyder hvor populært et gitt nettsted er og kan dermed gi en bedre indikasjon på nettstedets relevans eller kvalitet enn det søkemotorenes indeksering kan gi.

Som regel blir den sosiale bokmerkingen kombinert med at brukeren tagger bokmerkene sine. Klassifiseringen blir dermed langt mer åpen enn det den vanlige hierarkiske nettleserbokmerking tilbyr.

Sosial tagging, det at et større antall personer tagger informasjonselementer, gir i sin tur grunnlag for folksonomier, en betegnelse satt sammen av ’folk’ og ’taksonomi’ (ordning, klassifikasjon). I motsetning til tradisjonell innholdskategorisering, som blir foretatt av eksperter og er basert på vitenskapelige eller faglige inndelinger, avspeiler folksonomiene brukernes egne behov for klassifisering. Folksonomier er en ”grasrotorganisering” av medieinnhold.

Mashup

En nettside kan være satt sammen av fo eksempel skriftblokker, animasjon og film og dessuten ha ulike interaktive funksjoner. Hvert informasjonselement er lagret som uavhengige filer. I teknologisk forstand er elementenes form og innhold atskilt. Denne løsningen gjør det mulig å bygge nye nettsider eller tjenester ved å kombinere elementer fra ulike kilder. Slik gjenbruk danner mashups.

Eksempelvis vil et reisenettsted kunne tilby et kart over et gitt område, med muligheter for brukergenererte bilder og tekst, oppdatert værmelding, fly- og hotelltilbud, restauranter vurdert av mattilsynet, oversikt over aktuelle kulturaktiviteter på stedet og dessuten brukeranmeldelser, diskusjoner og bloggrapporter fra andre reisende. To viktige trekk karakteriserer en slik mashup: For det første blir tids- og stedsspesifikk informasjon automatisk hentet inn fra ulike kilder (offentlige institusjoner, private informasjonsleverandører, medier osv). For det andre blir denne informasjonssamlingen kombinert med et sosialt aspekt – brukerstyrte samtaler om temaet.

Mashups forutsetter og har som konsekvens rekontekstualisering: det at informasjonselementer hentes ut fra sin opprinnelige sammenheng og blir satt inn i en ny. Siden tekster alltid får sin mening i en kontekst, fører all rekontekstualisering til at hvert element får et endret meningsinnhold.

VisWiki er et eksempel på at medieinnhold blir rekontekstualisert. Her blir leksikalsk innhold fra Wikipedia visuelt forbundet med informasjonselementer fra andre åpne ressurser som YouTube, Flickr, Google, Yahoo!, Yahoo! News og Google Maps.

I tillegg blir relaterte oppslagsord rangert etter viktighet, synliggjort med ulik skriftstørrelse, ikke ulikt Flickrs rankingliste.

Oppsettet innebærer at den opprinnelige leksikonartikkelen blir lest og tolket i lys av for eksempel en videoforelesning og dermed gitt en ny eller utvidet betydning.

Fra web 1.0 til web 2.0

Slik kan vesentlige sider ved utviklingen av nettet de siste 20 år fremstilles skjematisk:

Men virkningene av at store deler verdensvevens innhold er brukergenerert, er mange og kompliserte og de treffer oss både som enkeltindivider og som samfunn. Og ikke alle virkningene er entydig positive.

Sett fra brukernes side vil forventninger til hva nettet kan tilby, øke. Et nettsted om kosthold og trening ville for ti år siden inneholde artikler om toppidrettsutøveres erfaringer og tips om hvordan man bør spise og drikke for å oppnå bedre resultater. I beste fall kunne man også stille spørsmål til fagfolk om kosthold og trening. I dag måtte et tilsvarende nettsted opptre langt mer interaktivt for at brukeren skulle ha en følelse av å få hjelp til å nå sine mål. På sin personlige side ville han jevnlig kunne få målt sin individuelle treningsstatus og progresjon og på grunnlag av alder og treningsnivå få skreddersydde kostholdsråd og treningsprogram. Dessuten ville han bli motivert til økt innsats gjennom konkurranser hvor han utfordrer venner, familien eller kolleger og oppfordret til å bidra på blogger og samtalefora som drøftet felles problemer. Slik ville han delta i et nettverk hvor han kommuniserer med andre som har samme mål.

Også handel- og servicenæringen blir tvunget til å komme nye forbrukerkrav i møte. På Gule sider er det ikke nok at man kan søke etter en håndverker – han bør også kunne kommenteres og vurderes. Leter man etter interiørbutikker, burde man også kunne drøfte andres erfaringer med fargevalg. Lignende funksjoner finnes for eksempel for lengst på nettbokhandelen Amazon, hvor kundene stemmer over bøker og både leser og skriver anmeldelser. Også nettportaler som linker til nettbutikker, tilbyr kjøperne å evaluere handelen.

Web 2.0-egenskapene skaper uante informasjonsmuligheter, men også betydelige problemer. Når brukernes kontroll av innholdet på nettet øker, øker også faren for feilinformasjon. Det at leserne for eksempel overtar styringen av leksikonproduksjon – slik det gjøres i Wikipedia –, skaper utfordringer knyttet til faglighet, etterrettelighet og troverdighet. Brukerskapt innhold aktualiserer dessuten omfattende spørsmål om kopibeskyttelse av innhold og rettighetsproblematikk.

Fordi web 2.0-applikasjoner i større grad er basert på programmering, øker også sikkerhetsproblemene. Nettet blir mer sårbart for ulovlig utnyttelse og kriminalitet. F eks krever stadig flere nettsteder innlogging med passord, innsending av e-postadresse osv. Mange av de sosiale nettstedene samler inn betydelige mengder følsomme opplysninger fra brukerene. De kan brukes til mer eller mindre legitime formål av privatpersoner, av kriminelle, av næringsliv og av myndigheter. Det er opp til innehaveren hvor offentlig nettsamfunn-profilen hans skal være, og en bloggeier bestemmer selv hvem som skal får se hvor han befinner seg. Men alle nettsteder hvor man tilkjennergir personlig informasjon, kan misbrukes, og Facebook, Brightkite, Google Latutude og lignende tjenester reiser prinsipielle spørsmål omkring overvåking og kontroll.

Lasse Gjertsens YouTube-videoer er et av utallige eksempler på selvfremstilling på nettet. Å markere seg som et enestående (eller endog fremstående) individ bunner i et grunnleggende ønske om å bli sett, et behov alle mennesker har. Sosiale nettsteder er velegnete arenaer for å vise frem seg selv og sine verdier. Men det er lett å se at denne form for selveksponering også kan være ytterst problematisk. Nettsteder som deiligst.no og penest.no demonstrerer det med all tydelighet. Her ligger bildene lagret for godt. Det er vanskelig å få dem slettet, og uansett kan de dukke opp senere i andre, uforutsigelige sammenhenger og ukontrollerbare situasjoner. Ikke minst finnes det mange unge som ikke har livserfaring og dømmekraft nok til å være kritiske til måten de selv fremstår på, og tilbakemeldinger og eventuelle korreksjoner er i beste fall noe som skjer i etterkant. Weben blir dermed ikke bare en publiseringsarena, men også et avkledningsrom. Eksponerer man seg selv på nettet, gjør man seg også sårbar – i uoverskuelig tid.

Den økende utbredelsen av sosiale medier har dessuten fundamentale samfunnsmessige ringvirkninger. Historien om Lasse Gjertsens YouTube-videoer forteller om en ny maktfordeling mellom medienes mottakerne og avsenderne. I tradisjonelle, sentralstyrte medier ville Gjertsen vært underlagt en redaksjonell kontroll. På YouTube har han selv i større grad regien, han har flere muligheter til å være med på å bestemme hvordan han fremstår.

Grunnlaget for denne utviklingen er et særtrekk ved digitale medier som redaktøren av det toneangivende magasinet Wired, Chris Anderson (2006), kaller ”the Long Tail” – de digitale medienes lange hale. Tradisjonelle medier er henvist til å skape oppmerksomhet på svært kort tid. Internett-medierte budskap får derimot oppmerksomhet over lang tid. På nettet kan innholdet også lagres slik at det blir tilgjengelig på forespørsel fra brukerne. Det er her de nettbaserte medienes største potensial ligger.

Den lange halen. Den grønne delen av kurven viser hvordan tradisjonelle massemedier, særlig etermediene, på kort tid skaper mye oppmerksomhet som fort avtar. Den gule delen representerer den langstrakte utviklingen av oppmerksomhet på nettet. Halen blir etter hvert mer omfangsrik enn det grønne hodet.

Sosiale medier kan også tilrettelegge for verdifullt politisk engasjement. Våren 2008 startet den norske debatten om EUs datalagringsdirektiv på nettet. Direktivet pålegger lagring av trafikkdata for e-post, telefoni og Internett-tilgang i den hensikt å bekjempe terrorisme. Da riksavisene engasjerte seg, forelå allerede en lang rekke bloggposter, 7000 medlemmer i en Facebook-gruppe og 6300 underskrifter på et opprop mot direktivet (Grøndahl 2009). Riksmedienes engasjement skapte en synergieffekt og førte til enda mer blogging og nettaktivitet. Senere offentlige ordskifter, som den såkalte blasfemidebatten og diskusjonen om bruk av hijab under politiuniformen, viser at nettsamfunn åpenbart påvirker politiske prosesser.

Viktige samfunnsdebatter blir stadig oftere ført utenfor tradisjonelle medier og tradisjonelle organisasjoner og partier. Debattene skjer som nettopprop, på blogger og i nettsamfunn-grupper. Men muligheten til å lykkes med grasrotaktivisme er størst når debatten drives frem i et samspill mellom aktører på ulike arenaer, og Internett egner seg svært godt til å samordne deltakerne. De linker aktivt til hverandre. Facebook-medlemmer sprer informasjon om og argumenter i en gitt sak ved å invitere sine kontakter som igjen inviterer nye kontakter. På kort tid kan et omfattende nettverk av grasrotaktivister etableres.

Denne utviklingen har verdifulle politiske konsekvenser. Ikke minst styrkes det deliberative demokratiet, de offentlige beslutningsprosessene som bygger på dialog og debatt. Likevel har nettaktivisme sine begrensninger – den kan resultere i et gatas parlament med lite helhetlig politikk. Dessuten ønsker mange maktpersoner å ta kontroll over sosiale medier, bedrifter og politikere har for lengst opprettet egne blogger og profiler i nettsamfunn. Men personer som ønsker innflytelse, kan i liten grad kontrollere nettarenaene. Påvirkningsmulighetene for enkeltaktører er avhengig av aktørenes evne til å benytte seg av sin integritet i sine egne nettverk (Grøndahl 2009).

En av de viktigste konklusjoner vi kan trekke av at verdensvevens tekster blir stadig mer brukerskapte, er at ”maktbalansen” mellom sender og mottaker forskyves. I et digitalt mediesamfunn er det ikke lenger et entydig og statisk forhold mellom dem som konsumerer og dem som produserer medietekster. Disse endrede relasjonene får i sin tur konsekvenser for tekstenes form og funksjon. Det er denne innsikten som ligger til grunn for sjangerinndelingen av tekster i nye medier i neste kapittel.

Litteratur

Grøndahl, Carl Christian (2009): ”Debatt i nye kanaler”, Bergens Tidende 18/2 2009
Hatlevik, Svein Egil: “Les for meg”, Morgenbladet 4/8 2006
Ruud, Hans-Martin Thømt et al: ”Amatører blir kjendiser på YouTube” (www.dagbladet.no/kultur/2007/01/11/488501.html)