8. Kommentering

Kommunikasjonsmønsteret kommentering oppstår når informasjon blir lagret sentralt, men produseres og deretter endres gjennom en prosess der enkeltbrukerne gis anledning til å respondere i forhold til et allerede eksisterende informasjonselement. Informasjonen, som legges inn av brukerne, kommer som et tillegg og omfatter ikke muligheter til å gjøre endringer i den opprinnelige informasjonen.

De mange mulighetene som Internett gir den enkelte bruker til å gi sine meninger til kjenne, kommer først og fremst til uttrykk i form av kommentering. Enkeltbrukerne er da ikke de som bringer en sak frem i lyset, men de sier sin, mer eller mindre velfunderte, mening om saken. Kommunikasjonsmønsteret kommentering forutsettere at det er brukernes uredigerte respons, dette i motsetning til den tradisjonelle pressens debattform der en debattredaktør vurderer kommentarene før publisering. Sett fra de tradisjonelle medienes ståsted – der mediene representerer en "redigert mening" – tilbyr nettmediene en kakafoni av stemmer av svært varierende kvalitet.

I februar 2008 anmeldte professor Bernt Hagtvet Hegnar Online for brudd på rasismeparagrafen. Bakgrunnen var en rekke anonyme innlegg med klart rasistisk innhold, som lå uredigert og åpent tilgjengelig på Hegnar Onlines debattforum. Nedsettende kommentarer er imidlertid et fenomen som har plaget alle større nettfora, men mange har i den senere tid innført ulike former for registrering for å forebygge noe av problemet. Den nevnte anmeldelsen fikk få konkrete konsekvenser, i alle fall fant en samme type utsagn på Hegnar Online ett år senere, men satte ny fart i debatten omkring mange av nettavisenes praksis.

I tilfellet Hegnar Online er det flere forhold som samvirker: For det første er det mulig å ytre seg anonymt, dernest redigeres ikke innleggene forut for publisering og vurderingen av hva som er over streken overlates til brukerne, som kan varsle om støtende eller ulovlig innhold gjennom å trykke på "stoppskiltet" knyttet til hver enkelt artikkel. Først når en bruker faktisk varsler kommer noen fra redaksjonen inn i bildet, og vurderer det aktuelle utsagnet.

Forut for revisjonen av Vær Varsom-plakaten i 2005, foregikk en omfattende debatt som munnet ut i at plakatens punkt 4.17 ikke inneholder noe krav om forhåndsredigering av debatter på nettet. Man nøyde seg i stedet med å tillegge redaksjonene et selvstendig ansvar for å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk "så snart som mulig". Den praktiske konsekvensen er at så lenge ingen varsler redaksjonen blir denne typen innlegg liggende på mange nettsteder, selv de som følger Vær Varsom-plakaten.

Pressen har kommet i en posisjon der fraværet av nettopp "pressen" (trykkpressen) har endret forutsetningene for redaktørens rolle. Torry Pedersen, tidligere redaktør for VG-nett, nå redaktør for VG, er blant de som har tatt sterkest til orde for å "ansvarliggjøre ytreren". Det innebærer at VGs redaktør kan tenke seg å utleverer identiteten til de som trår over streken på VGs nettfora. Som redaktør vil han imidlertid ikke ta noe ansvar for innleggene som sådan, og henviser til ytringsfriheten.

Anonyme ytringer synes lite egnet dersom ens agenda er å fasilitere gode diskusjoner, og derigjennom styrke et demokratisk samfunn. Forskeren Petter Bae Brandtzæg er en av dem som klart har tatt til orde for at "reglene" som flere organisasjoner har laget for barns bruk av Internett er mangelfulle og lite tilpasset virkeligheten . Særlig mener han at det å opptre anonymt har en rekke uheldige konsekvenser. I en undersøkelse blant 1200 ungdommer, som begrunnet hvorfor de hadde sluttet å bruke et nettsamfunn helt eller mindre enn før, fant Brandtzæg at en betydelig årsak var trakassering i anonymbaserte nettsamfunn. Denne tendensen fant man ikke i nettsamfunn hvor brukerne opererte med fullt navn.

Det finnes imidlertid noen vesentlige unntak, hvor muligheten til å være anonym er en forutsetning for en fri samfunnsdebatt. I noen situasjoner tør ikke den kommer med med viktige opplysninger å stå frem med sitt eget navn, av frykt for konsekvensene. Det er i slike situasjoner medier med en ansvarlig redaktør har en særdeles viktig funksjon i samfunnet: Redaktøren stiller sitt navn til "disposisjon" for at den som kommer med viktige eller kontroversielle opplysninger skal kunne gjøre dette uten frykt for represalier. En kan argumentere for at dette er den eneste tungtveiende grunnen til å ha en ansvarlig redaktør, og det er verd å spørre seg hvordan dette henger sammen med utøvelse av "redaktøransvaret" der man er villig til å oppgi kildens identitet (jmf Torry Pedersens – Norges mektigste redaktør – uttalelse gjengitt ovenfor). Dersom kildevernet ikke lenger er absolutt er det trolig begynnelsen på de redaksjonelle medienes død. En som kommer til redaktøren kan nemlig ikke vite hva som vil hende fordi redaktøren har forbeholdt seg retten til å vurdere om han skal "blåse" kilden ut fra hvilken respons ytringen mottar. Det er å snu hele ideen om en ansvarlig redaktør på hodet.

Dessverre handler nok dette i mindre grad om ideale fordringer knyttet til redaktørinstituttet, og i langt større grad om økonomi. Hegnar-Online, VG-nett, Dagbladets nettforum og alle de andre får store deler av sin trafikk fra aktiviteter på nettforumene. For VG og Dagbladets vedkommende har man også en betydelig satsing på blogger og sosiale nettsteder. VGs "Nettby" har for eksempel mer enn 600.000 registrerte brukere. På Hegnar Online finnes det mer en 10 millioner innlegg. Dette betyr, ifølge VG-redaktør Pedersen, at det vil være umulig å gå inn og moderere debattene. Redaktørene, som gjerne er vel så ansvarlige for økonomien som for ytringer, vet at denne trafikken vil havne andre steder dersom de legger betydelige begrensninger på debatten. I en tid da mediene sliter med økonomien er det liten grunn til å tro at man vil bli mer restriktive med hensyn til hvilke ytringer som tillates på nett.

Mulighetene til å kommentere en sak i pressen åpner også for dialog (les mer om dette kommunikasjonsmønsteret) mellom journalist og brukere, noe som plasserer journalisten i en posisjoner der vedkommende kan bygge sin "merkevare" i mange parallelle kanaler. Kommentarer kan nemlig komme via mange ulike tjenester, noe som gir journalisten mulighet til opparbeide, og ikke minst vedlikeholde, relasjoner til publikum uavhengig av de publikasjonene som vedkommende er lønnet av. Journalister som ønsker å ta del i denne utviklingen er gjerne aktive på sin egen blogg, de har en profil på Facebook, en konto på Twitter, etc, dette i tillegg til at de selvsagt er aktive i forhold til de publiksjonene hvor de publiserer sine betalte artikler. Dermed plasserer journalisten seg i ulike posisjoner, som åpner for forskjellige former for tilbakemelding (kommentarer), noe som øker mulighetene for å få konkrete innspill og tips.

I Stortingsmeldingen Eit sterkt lokaldemokrati (St. meld #33, 2007-2008) heter det at IKT i stor grad kan være med og utvikle lokaldemokratiet, først og fremst gjennom å gi tilgang til informasjon om aktuelle saker og prosesser. Lokaldemokratikommisjonens arbeid viser imidlertid at det ikke er vanlig å åpne for debatt om kommunale saker på nettet. Det finnes få, om noen, eksempler på at myndighetene legger til rette for diskusjoner mellom innbyggere og lokale politikere eller saksbehandlere.

Det er mange grunner til at det offentlige ikke synes å lykkes med å legge til rette for debatter omkring politiske forhold. En viktig årsak er nok at offentlige nettsider i liten grad blir oppfattet som en konstruktiv area blant de som bestemmer. Det å gå inn i reelle diskusjoner med borgere, som gjerne har sterke meninger om enkeltsaker, er i utgangspunktet både vanskelig og tidkrevende. Det oppstår lett situasjoner, der man ikke får reell diskusjon, men snarere polariserte meningsytringer, og forskjellige oppfatninger forsterkes, for sjelden å ende opp med en form for konsensus. Enkelte har derfor endt opp med å stenge debattsider fordi innholdet ble dominert av sjikane og ryktespredning (Kommunal Rapport, 31.oktober 2005). Offentlige nettsider møter mange av de samme problemene som nettavisene må hanskes med.

I motsetning til nettavisene, hvor en opphetet debatt gjerne fører til større trafikk, og ditto inntekter, har imidlertid det offentlige liten interesse av stor trafikk, så lenge dette ikke medfører en debatt som det er mulig å trekke noe ut av. En kan dermed ende opp med systemer der innlegg blir gjennomgått før de blir publiserte, noe som er arbeidskrevende samtidig som det kan legge en demper på folks motivasjon til å bidra. Det er heller ingen enkel oppgave å vurdere hva som er relevant for en diskusjon, og skille dette fra det som faller utenfor det temaet som diskuteres. Hovedargumentet for å invitere til politisk debatt via nettet er jo at det skal bli enklere å engasjere seg, og rigide krav til innhold og form vil, i de fleste tilfeller, ha motsatt virkning.

Ofte ser en at den som har mulighet til å kontrollere kommunikasjonen velger løsninger som begrenser brukernes reelle muligheter til å delta. Samtidig er det slett ikke sikkert at brukerne finner det opportunt å delta i en diskusjon på nettsteder som kan oppfattes som partiske. Nettets diskusjoner skjer gjerne helt andre steder, og det blir dermed raskt et spørsmål om det ikke er det offentlige, organisasjoner og bedrifter som må innfinne seg der brukerne er, snarere enn det motsatte.