2. Tekster er multimodale

Begrepet tekst kommer fra latin textus, som betyr sammenføyning eller vev. Slik er ordet en metafor for et nettverk av bokstaver, ord og setninger. Den tradisjonelle forståelsen er altså knyttet til skriftsystemet – ’tekst’ er trykte eller skrevne ord som er satt sammen til fortellinger eller fremstillinger. Men i språk-, litteratur- og medievitenskapen brukes begrepet stadig oftere i utvidet mening. Mer enn ’grafisk representasjon av verbalspråk’ omfatter tekst også muntlig tale og visuelle og auditive tegntyper.

Sammensatte tekster

Det er den omfattende betydningen av tekstbegrepet som ligger til grunn for bruken av ordet i skolens læreplan Kunnskapsløftet (LK06). I innledningen til fagplanen for norsk heter det:

Norskfaget forholder seg til et bredt spekter av tekster, både muntlige, skriftlige og sammensatte tekster, der skrift, lyd og bilder spiller sammen. Et norskfag for vår tid bygger på et utvidet tekstbegrep som inkluderer alle disse tekstformene.

Så viktig var det omfattende tekstbegrepet at man etablerte et eget ’hovedområde’ kalt sammensatte tekster. Det var ikke uproblematisk. Under høringsrunden for fagplanen mente flere instanser mente at ”sammensatte tekster” var unødvendig som eget hovedområde, av to grunner. Planen opererer allerede med et utvidet tekstbegrep, det har alle læreplaner for norskfaget gjort siden Mønsterplanen av 1974 (Rogne 2008). Dessuten overlapper kompetansemålene for andre hovedområder (muntlige tekster og skriftlige tekster) målene for sammensatte tekster. I tillegg er ikke målene for sammensatte tekster tilstrekkelig koordinert med kravene til den grunnleggende ferdigheten ”å kunne bruke digitale verktøy”, en ferdighet som jo skal være gjennomgående i hele planen, og som for øvrig gjelder for alle fag.

Men innvendingen ble ikke tatt til følge. Departementets begrunnelse for å gi sammensatte tekster status som eget hovedområde, var at dette var en måte å synliggjøre det utvidete tekstbegrepet på.

Sosialsemiotikk

Det utvidete tekstbegrepet har et sosialsemiotisk teorifundament. Semiotikken – læren om tegnenes betydning – forteller at tekster er bygd opp av meningsbærende tegn. Tegnene er ofte tvetydige, meningen er blant annet betinget ikke bare av teksten selv, men også av situasjonen og leseren. Å kommunisere med andre er en dynamisk prosess, den innebærer en kontinuerlig tolking av tegn under skiftende kontekster.

For å rette oppmerksomheten mot tegnenes flertydighet introduserte semiotikerne Gunther Kress og Theo van Leeuwen (1996) betegnelsen multimodalitet. Med utgangspunkt i lingvisten Michael Hallidays semiotiske teorier ønsket de å utvikle en ”grammatikk” for ulike modaliteter. En modalitet (modus) er en uttrykksmåte, et sett ’meningsskapende ressurser’:

[…] mode is used to refer to a regularised organised set of resources for meaning-making, including image, gaze, gesture, movement, music, speech and sound-effect. Modes are broadly understood to be the effect of the work of culture in shaping material into resources for representation (Kress & Jewitt 2001:1).

En tekst kan formidle mening på flere måter, den har flere betydningsbærende ”modaliteter”, uttrykksformer av ulik art.

Skriftens fysikk

Skrift har ikke utelukkende verbale eller lingvistiske egenskaper, den må skrives med noe og på noe. Også denne fysiske fremtreden,”materialiteten” i form av format, omslag, papirkvalitet, innbinding osv. er bærer av betydning. En innbundet bok med fargetrykk på glanset papir signaliserer andre kvaliteter enn et kopiert og sammenstiftet A4-hefte. I tillegg er det visuelle ved skriften i seg selv en semiotisk ressurs, som bokstavenes form, størrelse og farge. Håndskrift gir andre assosiasjoner enn skrivemaskinbokstaver.

I Norge, som ellers i Norden og blant annet Tyskland, hadde vi til ut på 1900-tallet to hovedskriftformer: fraktur (”gotisk”) og antikva (som gjerne ble kalt ”latinske typer”). Frakturskriften var den brede og folkelige trykktypen, antikva var knyttet til vitenskap og borgerskap (Rem 2008:166). Den folkelige Bjørnstjerne Bjørnson trykket sine bondefortellinger i fraktur helt frem til 1881. Aristokraten Alexander L. Kielland fikk satt alle sine bøker i antikva, det ga dem større verdighet. Fraktur preget mange norske trykksaker inntil første verdenskrig, og fortsatt bruker mange aviser fraktur som logo i avishodet.

Skriftens synlighet

I trykte tekster inngår gjerne illustrasjoner og andre grafiske elementer, og de verbale og visuelle modalitetene danner til sammen et komplekst semiotisk system. Den svenske bildebokforskeren Kristin Hallberg (1982:163-168) kaller syntesen av skriftens og bildets uttrykk for ikonotekst. Ofte er illustratøren lojal mot verbalteksten, andre ganger forteller bildet sin egen historie. Illustrasjonene kan for eksempel motsi eller fungere som ironisk kommentar til skriftfortellingen.

Forståelsen av hvor viktig det visuelle uttrykket er for tolkningen av teksten som helhet kan lett bli borte. I diktverket Jan van Huysums Blomsterstykke fra 1840 skildrer Henrik Wergeland tilblivelseshistorien til et hollandsk maleri. Da verket kom i tekstkritisk utgave i 1969, opplyste forordet at boka ”[…] er opptrykt etter førsteutgaven og reproduserer denne så nøyaktig som mulig” (Dahl 1969:8). Utsagnet er dessverre ukorrekt. I originalutgaven er den trykte (fraktur)satsen på hver side omkranset av et visuelt ornament, slik at skriften innrammes som et maleri. Kildene forteller at Wergeland var opptatt av at verket nettopp også representerer et visuelt uttrykk. I subskripsjonsinnbydelsen het det at boka vil ”opvise al den typografiske Fuldkommenhed, som vor Presse kan præstere” (Helland 2003). I den moderne utgaven har ornamentet forsvunnet, og boka er utstyrt med illustrasjoner fra 1960-årene.

Flere modaliteter

I vår del av verden har skriftkulturen vært dominerende i århundrer, og tale og skrift er betraktet som grunnleggende i kunnskapsformidling og læring. Slike konvensjoner blir med den multimodale tilnærming utfordret, lingvistiske uttrykk har prinsipielt ikke forrang fremfor andre: ”[…] all modes are equally significant for meaning and communication, potentially so at least” (Kress & Jewitt 2001:2). Etter hvert som tekster stadig mer leses på skjerm, rettes oppmerksomheten mer mot visuelle representasjonsformer, sier Gunther Kress i Literacy in the New Media Age:

The screen is now the dominant site of texts; it is the site which shapes the imagination of the current generation around communication. The screen is the site of the visual, of the image. This does not mean that writing cannot appear on the screen, but when it does, it will be appearing there subordinated to the logic of the visual (Kress 2003:166).

Kommunikasjonen flytter tyngdepunktet fra ”telling the world” til ”showing the world”. Det ser vi når tekstene i stadig større grad tar i bruk en lang rekke visuelle og auditive modaliteter som grafikk og animasjon, film og levende bilder, musikk og lydeffekter.

Multimodal eller sammensatt?

I høringsforslaget før LK 06 ble vedtatt ble hovedområdet sammensatte tekster i norskfagplanen også kalt multimodale tekster, et til da fremmed ord for de fleste. Betegnelsene ble brukt om hverandre, og enkelte høringsinstanser etterlyste en enhetlig begrepsbruk. I den endelige versjonen forlot man faguttrykket multimodal og beholdt den norskklingende betegnelsen sammensatt.

Nå er ingen tekster i prinsippet sammensatte eller monomodale (Kress & Jewitt 2003:2). Alle tegn har en uttrykkside og er dermed bærer av mening. Alle bokstaver har et gitt utseende, all tale er avhengig av stemmestyrke, pause og tempo og alle bilder har en bestemt form osv. Likevel kan det i mange sammenhenger være nyttig med en egen betegnelse, fordi man dermed viser at tekster har grader av sammensatthet. En sms er en mye mindre kompleks tekst enn en ”medierik” nettavis, men tekstmeldingen er ikke fullstendig monomodal – skrifttypen og plasseringen inne i mobilens tekstvindu er i seg selv betydningsbærende. Av praktisk-analystiske grunner er behovet for et slikt begrep altså til stede (Tønnessen 2007:87). Sakprosaforskeren Johan Tønnesson (2006) foretrekker ordet ’multimodal’ fordi det forteller at tekstens mening bæres frem av flere typer semiotiske ressurser. Men ’sammensatte tekster’ er et like tjenlig ord. ’Multimodal’ peker på at tekst har flere modaliteter, ’sammensatt’ peker på at ny mening oppstår når modalitetene kombineres.

Modalitetens mulighet: affordans

Skriften og bildet representerer ulike avkodingsstrategier. Skrift (og tale) bygger på en temporær logikk. Bokstaver og ord er ordnet sekvensielt, dvs elementene er organisert fortløpende i en på forhånd fastlagt rekkefølge. Rekkefølgen er betydningsskillende, ’Per slo Kari’ betyr noe annet enn ’Kari slo Per’. Bildet har derimot spatial utstrekning, det eksisterer på en flate. Det fører til at avlesingen av enkeltelementene ikke skjer i en fiksert lineær rekkefølge, men i form av en romlig lesestrategi. I bildet er det ikke plasseringen ’før’ og ’etter’ som er meningsbærende, men ’sentralt’ versus ’perifert’, alternativt ’oppe’ og ’nede’.

Ulike modaliteter har hver sin styrke og svakhet, ulik evne eller egnethet til å uttrykke ulike typer meningsinnhold. De har ulik modal affordans. Med modal affordans menes modalitetenes muligheter og begrensninger til å frembringe mening, deres betydningsskapende potensial for gitte formål. Skrift og levende bilder, som er organisert etter tid, egner seg ofte bedre til fremstilling av årsaksforhold enn et stillbilde. Bildet har sin styrke i å synliggjøre hvordan objekter er plassert i forhold til hverandre. Notesystemet er mer effektivt til å vise hvordan musikk skal fremføres enn ord, og en animasjon formidler et tidsforløp bedre enn en tabell. Muntlige fremstillinger rommer en lang rekke ikke-verbale modaliteter. Lydlige uttrykkselementer som artikulasjon, intonasjon, tempo, avbrytelser, pauser og visuelle virkemidler som mimikk, gestikk og annet kroppsspråk kan i bestemte sammenhenger representere et overlegent meningspotensial. Store folketalere kan gi rikholdige eksempler på det.

Maleriet og skjematiske fremstillinger er begge visuelle modaliteter, men de kan ha svært ulik affordans. I sitt store verk La Divina Commedia (Den guddommelige komedie) fra 1307–1321, skildrer Dante sin angivelige reise til det hinsidige, gjennom helvete og skjærsilden opp til paradis. Slik formidler han samtidens syn på verden og universet. For en nåtidig leser er Den guddommelige komedie en allegori, en billedlig fremstilling av abstrakte begreper som bærer frem et tidløst budskap. Men for Dantes samtidige ble den lest som en realistisk fortelling, en saklig skildring av en verden der vi alle kommer til å havne.

Tekst – et ekspansivt begrep

Kunnskapsløftets fagplan for norsk regner opp en rekke eksempler på sammensatte teksttyper: ”bildebøker, tegneserier, aviser, reklame, nettsider, sangtekster, film og teater”. Men planen skiller ikke mellom mediene sjangrene opptrer i. Dette tilslører at modaliteter kan være mediespesifikke, noe av dem er betinget av digital teknologi og finnes ikke i analoge medier. Når fagplanen nevner ”nettsider”, et ord som rommer så godt som alle sjangrer på verdensveven, fanger den ikke opp at nye medier gir nye rammer for tekstlesing og tekstproduksjon.

Det gjør derimot det teoretiske rammeverket for PISA (Programme for International Student Assessment), OECD-landenes undersøkelser av elevers lesekompetanse. PISA inndeler de elektroniske tekstene etter to kriterier: tekster som er avsluttet fra forfatterens side og tekster som åpner for kommunikasjon med andre. De forfatterstyrte tekstene finnes på nettsteder kontrollert eller publisert av næringsliv, myndigheter, organisasjoner, institusjoner eller privatpersoner. Leserne bruker slike nettsteder først og fremst for å skaffe seg informasjon eller i undervisningsøyemed. Den andre typen inviterer til lesermedvirkning. Innholdet er i en viss grad ”flytende” og blir til gjennom samarbeid mellom deltakerne. Leserne bruker slike nettsteder ikke bare for informasjonsinnhenting, men også til kommunikasjon. Typiske eksempler er e-post, blogger, chat og diskusjonsfora.

I motsetning til Kunnskapsløftet har OECD tatt konsekvensen av at både samfunn og kommunikasjonsteknologier er i kontinuerlig endring. Det er ikke lenger tilstrekkelig å operere med et statisk og endelig tekstbegrep. ’Tekst’ må forstås som et dynamisk eller ekspansivt fenomen. Begrepet utvider seg stadig fordi det tar opp i seg de ytringsformene som finnes i samtiden, ytringsformer som kontinuerlig endrer seg med kulturelle praksiser. Nettaviser og blogger, wikier og dataspill er eksempler på teksttyper med andre betydningsbærende egenskaper enn illustrerte bøker, trykte aviser, tv-program og teateroppsetninger. Datamaskinen øker muligheten for å anvende flere modalitetstyper, men ikke først og fremst fordi den kan formidle tekst, bilder, film og lyd på samme tid. Det kan også analoge medier gjøre. Datamaskinen er derimot utstyrt med noen viktige egenskaper som bøker, radio, tv og film ikke har. Den gjør det mulig – eller iallfall svært mye lettere – å skape interaktive og brukergenererte tekster.

Litteratur (i kap 1 og 2)

• Eisenstein Elisabeth (1979): The Printing Press as an Agent of Change
• Hallberg, Kristin (1982): ”Litteraturvetenskapen och bilderbokforskningen” i Tidsskrift för litteraturvetenskap nr. 3/4
• Høigård Anne (2006): Barns språkutvikling: Muntlig og skriftlig, Oslo:Universitetsforlaget
• Johannessen, Knut (2007): Den glemte skriften. Gotisk håndskrift i Norge, Oslo: Universitetsforlaget
• Kress, Gunther (2003). Literacy in the new media age. London: RoutledgeFalmer
• Kress, Gunther og Carey Jewitt (red) (2001): Multimodal Literacy New York: Peter Lang
• Kress, Gunther og Theo van Leeuwen (1996): Reading Images: the Grammar of Visual Design Kress, Gunther og Theo van Leeuwen (2001): Multimodal Discourse
• McLuhan, Marshall (1962): The Gutenberg Galaxy: The Making of Typographic Man,
• OECD (2007): Reading Literacy: a Framework for PISA 2009, EDU/PISA/GB(2007)41 [www.olis.oecd.org/olis/2007doc.nsf] Lest 21/12 2008
• Omdal, Sven Egil (2006): ”Medieblikk” i Stavanger Aftenblad 23/12
• Rem, Tore (2008): “Materialiteten” i Asdal m.fl.: Tekst og historie: Å lese tekster historisk, Oslo: Universitetsforlaget
• Roe, Astrid (2008): Lesedidaktikk – etter den første leseopplæringen, Oslo: Universitetsforlaget
• Rogne, Magne (2008): ”Mot eit moderne norskfag. Tekstomgrepet i norskplanane” i Acta Didactica Norge, vol 2 nr 1
• Tønnessen, Elise Seip (2007): Generasjon.com, Oslo: Universitetsforlaget
• Tønnesson, Johan (2006): ”Alle tekster er sammensatte” i Norsklæreren 4/2006, LNU