11. Kollaborasjon

Å kollaborere betyr å samarbeide, og kommunikasjonsmønsteret kollaborasjon kjennetegnes ved at flere bidragsytere produserer og vedlikeholder nettinnhold. Arbeidet trenger imidlertid ikke å være organisert, og bidragsyterne behøver ikke å være i kontakt med hverandre. Kollaborative prosjekter kan fungere utmerket uten noen ansvarlig redaktør eller navngitt tekstleverandør.

Kollaborasjon skiller seg fra både redaksjonelle og personlige publiseringsformer fordi de ikke har én enkelt avsender som kan identifiseres. Dessuten forutsetter kollaborasjon at alle deltakerne til enhver tid skal kunne endre innholdet, også de delene som i utgangspunktet er brakt inn av andre.

Wikipedia

Kollaborasjon på nettet kan skje på flere måter, blant annet ved hjelp av såkalt wiki-teknologi. En wiki er en eller flere nettsider som gir leserne muligheten til å bidra med og endre innholdet. Wiki-teknologien er et eksempel på «toveis-web», eller «read-write-web», der skillene mellom produksjon og bruk brytes ned.

Det mest kjente eksemplet på bruk av wiki-teknologi er nok nettleksikonet Wikipedia. Wikipedia er et av nettets aller største innholdsprosjekter. Det har titusenvis av aktive bidragsytere, samt flere hundre tusen som bidrar mer tilfeldig, fordelt på en lang rekke språk. Prosjektet er basert på ulønnet virksomhet, men det blir tilrettelagt av en sentral institusjon, Wikimedia Foundation. Det er de enkelte skribentene som har de ideelle rettighetene til innholdet, men de har fraskrevet seg de økonomiske rettighetene. De har også overdratt retten til videre bearbeiding av tekstene til alle andre, forutsatt at ytterligere bearbeiding skjer under samme vilkår. Her ligger trolig mye av hemmeligheten ved Wikipedias suksess som kollektiv idé: Man kan gi et gratis bidrag til et felles prosjekt i forvissning om at ingen andre vil kunne ta «proprietært» eierskap i materialet, dvs. ingen skal kunne begrense bruksretten til det.

Betydningen av at flere medvirker til leksikonets tekster forklarer opphavsmennene kollektivt slik: «De fleste som bidrar på Wikipedia er ikke så opptatt av å bli identifisert og assosiert med sine enkeltbidrag. Det viktigste for dem er at de arbeider på en større eller mindre del av Wikipedia. Den kollektive følelsen er dominerende.» Grunnleggerne peker på at det til grunn for oppslagsverket ligger en bestemt ideologi: «Fri informasjon er sett på som en helt sentral metode for å utjevne forskjeller mellom fattig og rik i verden. Vi snakker om å gi fattig og rik lik tilgang til informasjon. I den rike del av verden synes nok ikke dette å være så viktig, men det er særdeles viktig i den mindre velstående del av verden.» Ikke minst i land hvor det gir liten mening å arbeide for ytterligere materielle goder blir Wikipedia et prosjekt der mange finner det meningsfullt å bidra.

Nyhetsproduksjon på wikivis

Ideen om å forstå innholdsproduksjon som en prosess, der mange brukere gir relativt små enkeltbidrag, synes altså å fungere godt for en kunnskapsbase som Wikipedia. Hvorvidt teksten leveres til et bestemt tidspunkt er ikke kritisk for hvordan man oppfatter leksikonets kvalitet og relevans som helhet. Derimot har det vist seg å være langt vanskeligere å oppnå lignende effekter for nyheter. For eksempel har Wiki-news eksistert i en årrekke, men tjenesten ser ikke ut til å få betydning som er sammenlignbar med den Wikipedia har oppnådd, verken kvantitativt eller kvalitativt. Årsaken er åpenbar: Bare ved hendelser som vekker stort engasjement, blir brukermassen på Wikinews stor nok til at den kan redigere en nyhetssak på en fornuftig måte innenfor et avgrenset tidsrom. Der en Wikipedia-artikkel kan tillates å utvikle seg langsomt – det kan gjerne ta flere år før den finner en god form – må en sak på Wikinews gå gjennom en lignende prosess i løpet av noen timer.

Et annet problem er at mange som setter av tid til å redigere en nyhetssak på kort tid, gjerne er sterkt engasjert, kanskje også part i saken det rapporteres om. Kombinasjonen av få bidragsytere og kort tidsrom kan lett føre til at tradisjonelle kvalitetskriterier som objektivitet blir skadelidende, og meldingen blir kanskje ikke rettet opp før hendelsen ikke lenger er å regne som en nyhet. På det tidspunktet er den gjerne blitt historie og finner heller sin plass i Wikipedia.

På tross av åpenbare mangler kan likevel kollektiv nyhetsformidling representere en arbeidsform som vil utfordre og supplere tradisjonell nyhetsproduksjon. Nettavisene behøver jo ikke forholde seg til faste trykkefrister, de kan på en annen måte enn trykte medier tillate seg å la et sakskompleks bli utviklet over tid. Dermed har de anledning til å inkludere lesernes reaksjoner og bidrag i prosessen. Hva leserne interesserer seg for kan registreres i form av direkte kommentarer, tips og tilbakemeldinger, men også gjennom å følge med på hvordan trafikken fordeler seg på bestemte noder, og hvilke pekere det klikkes mest på.

Det finnes allerede eksempler på løsninger som effektivt utnytter brukernes kompetanse. Koreanske OhMyNews er et eksempel på en nyhetsformidler som i flere år har utnyttet kollaborasjonsprinsippet ved å sette brukerskapt innhold inn i en journalistisk sammenheng. Her leveres grunnlaget for en nyhet av leserne, men saken videreutvikles av fast ansatte journalister, slik vi så eksempler på under drøftingen av brukerskapte nyheter i kapitlet om registrering.

For OhMyNews og tilsvarende tjenester er det først og fremst kildetilfanget som representerer noe nytt. Vi kan i nær framtid se for oss en utvikling av nettbaserte nyheter som trolig vil involvere systemer som automatisk tekstbearbeiding og kunstig intelli- gens i langt større grad. I dag eksisterer de i sin enk- leste form på Google News, som også finnes i norsk språkdrakt. Google Nyheter Norge skanner kontinu- erlig 400 kilder og presenterer så nyhetene samlet. Tjenesten er generert av maskiner, og sakene er ikke journalistisk bearbeidet.

Det skal ikke så mye til å få en datamaskin til å sette sammen en nyhetssak på grunnlag av et knippe eksisterende kilder. Så lenge man har flere tekster om samme tema, vil maskinen langt på vei kunne se hvilke ord, setninger og avsnitt som hører sammen på tvers av kildene og transformere teksten gjennom å endre ordstilling, benytte synonymer eller legge inn rene sitater. Denne typen automatisk tekstbehandling har ikke noe med journalistikk å gjøre, den dreier seg kun om automatisk parafrasering og om- skriving. Det kan likevel være grunn til å minne om at pressefolk i alle år har gjort lignende operasjoner manuelt. Før Internettets tid kunne en utenrikskorrespondent oversette en tekst direkte fra en lokal avis og sende saken hjem som sin egen, uten særlig risiko for at dette ville bli avslørt.

Multimodale nyheter

Nyhetsproduksjon kan i en pessimistisk framtidsvisjon se slik ut: En sentralisert redaksjon styrer et brukerskapt innhold basert på kollaborasjon, tekstene blir innsamlet automatisk og ordnet av en datamaskin. Resultatet er en mengde innhold som i svært begrenset grad gir dybde, og de som pretenderer å levere analyser, kopierer for det meste hverandre. Dersom dette scenariet blir til virkelighet, vil det sannsynligvis først og fremst gjelde skriftbaserte ny heter. Selv om bilder, video og lyd er like enkelt å kopiere, er skrift mye lettere å transformere. Dersom man klipper sammen materiale ved hjelp av et tilfang av bilder, video- og lydkutt, vil man ikke kunne lage en «ny» sak på samme måte som man kan gjøre med skriftbaserte kilder. Sitatretten omfatter alle medieformer, men saker som kun består av siterte bilder og videoklipp, blir ikke akseptert som sitat. Denne manglende transformerbarheten ved lyd og bilder vil kunne favorisere audiovisuelle uttrykksformer på bekostning av skriftlig tekst. Allerede nå blir den tradisjonelle bildejournalistikken på nettet dreid i retning av dramaturgiske forløp, gjerne støttet av lyd, og det blir stadig vanligere å supplere skriftlige meldinger med video- og lydintervjuer. Mye tyder derfor på at store deler av nettjournalistikken i fram- tiden vil dreies i en audiovisuell retning, og gradvis miste mer av slektskapet til avisenes skrifttradisjon.

Andre kollaborasjonsformer

Kollaborasjon kan anvendes til mange formål. Wiki- teknologi blir brukt internt i bedrifter, på skoler og i organisasjoner. Slik kan man samarbeide om dokumenter, komme fram til avgjørelser, holde hverandre oppdatert og ta vare på den kollektive kunnskapen som en ressurs for framtiden. Å utvikle en tekstsamling i fellesskap kan effektivisere skrivingen, og arbeidet blir mer målrettet enn om alle hadde sittet og skrevet på hver sin tekst eller nettside. Kommunikasjonsmønsteret kollaborasjon kan også føre til en rekke forskjellige verk, der de ulike bidragsyterne bygger videre på andres arbeid. Eksempelvis vil utvikling av fri programvare resultere i frigitt kode som kan utnyttes i flere forskjellige prosjekter. I de fleste større prosjekter skjer det en forgrening, enten på grunn av uenighet mellom dem som har utviklet prosjektet, eller ved at helt nye aktører kommer inn med alternative ideer. I et sentralstyrt prosjekt, der den som sitter med eierskap til koden bestemmer veien videre, vil de som utvikler prosjektet måtte innordne seg dem som gjennom sitt eierskap har makt til å bestemme. I et kollaborativt prosjekt vil imidlertid eierskapet være delt, slik at hvem som helst kan forsøke å videre- utvikle prosjektet etter eget forgodtbefinnende. I de fleste kollaborative prosjekter innser imidlertid de fleste aktørene at de har mest å tjene på å samarbeide, slik at alle ressursene kan innrettes mot et felles mål. Dette forutsetter at noen tar styring, og at andre innordner seg, men denne prosessen er hele tiden dynamisk, og de som bidrar over tid kan i kraft av sine meritter oppnå større grad av medbestemmelse.

De som bidrar til et kollektivt innhold, gjør det ut fra en forutsetning om at andre skal kunne gjøre nytte av innholdet. Det skjer gjennom juridiske avtaler. For Wikipedia har man så langt benyttet den såkalte GNU fri dokumentasjonslisens (GFDL). GNU er navnet på et fritt tilgjengelig operativsystem. Lisensen gir fri adgang til innholdet på samme måte som åpen programvare som har en fri lisens. GFDL fastsetter at alle kopier av det lisensierte materialet, selv om det er modifisert, må bli gitt ut under den samme lisensen. Wikipedias innhold kan derfor kopieres, modifiseres og redistribueres så lenge brukerne gir sine brukere de samme rettighetene, og så lenge Wikipedia krediteres som kilde. Det som gjerne kalles frilisenser eller delingslisenser, har vanligvis å gjøre med spredningen av fri programvare. Fri betyr i denne sammenhengen ikke det samme som gratis. Free Software Foundation, som har utarbeidet den lisensen som Wikipedia har benyttet, sier at fri programvare gir brukerne fire «friheter».

1. friheten til å anvende en ressurs etter eget ønske
2. friheten til å studere hvordan noe virker eller har blitt til, f.eks. undersøke hvordan et program er lagd, eller se på endringshistorikken til en Wikipedia-artikkel
3. friheten til å distribuere kopier
4. friheten til å endre en ressurs, f.eks. slik at den kan tilpasses forskjellige formål

I praksis fører det ofte til at endringene blir delt gjennom kollektive prosjekter, noe som gjerne bidrar til å sikre at mange bidrar, og at eventuelle feil oppdages raskt og blir rettet opp.

Tagging

Kollaborasjon behøver imidlertid ikke å innebære at det produseres nye verk. I mange sammenhenger foregår det et implisitt samarbeid mellom brukerne som øker informasjonens verdi, uten at det resulterer i et konkret materiale som beskyttes av åndsverkloven. Riktignok kan de som tilrettelegger en tjeneste, få rettigheter til sammenstillingen av informasjon (databasen), men de enkelte brukernes bidrag vil være av en slik art at de ikke fortjener denne typen beskyttelse.

Mange tjenester som tilbyr deling av medieinnhold, har blitt svært populære, ikke bare fordi brukerne kan dele egne foto og filmer, men også fordi tjenestene har verktøy som gjør det mulig å tagge materialet som legges inn, det vil si merke det med stikkord eller nøkkelord. Dermed blir det lettere å søke i det, og det blir enklere å legge til rette for automatiserte koplinger mellom forskjellige innholdselementer. Det er brukeren selv som merker bildet når han laster det opp, med tagger som «party», «kiss», «Paris» osv. Hvert nøkkelord inneholder en link til alle andre bilder som er tagget med samme ord. Dermed kan tjenesten tilby alternative navigasjonsfunksjoner, basert for eksempel på data som brukerne legger inn.

Tagging kan brukes for å samle og organisere alle typer digitaliserte data, fra enkeltord og setninger til tekstdokumenter, bilder, videosnutter og hele nettsider. Nøkkelordene utgjør grunnlaget for å opprette en database hvor man kan søke etter informasjonselementene, og de kan brukes til å knytte et element til andre elementer med samme tagger. Nøkkelordene er en form for metadata, data som beskriver andre data. De skal karakterisere informasjonselementet slik at det kan plasseres på rett plass i systemet og gjenfinnes. Jo bedre og flere beskrivelser, desto lettere blir det å legge til rette for gjenfinning av elementet. Når et stort antall brukere tagger en informasjonsmengde, får databasen med metadata karakter av et kollektivt prosjekt. Rett nok er det egentlig snakk om registrering, men brukerne kan enes om å bruke bestemte tagger til et felles formål. På denne måten kunne bilder geotagges på Flickr før tjenesten selv la til rette for det, og bruk av tagger på Twitter bidrar vesentlig til den kollektive dynamikken her.

Tagging kan brukes både lokalt, når egne filer på datamaskinen skal kategoriseres, og globalt, for eksempel i blogger og på nettsteder hvor brukerne deler mediemateriale. Slik kan man finne andres publiserte innlegg, bloggposter og videoer, og andre kan finne ens eget offentliggjorte materiale. En bokmerketjeneste som Del.icio.us, en bildedelingstjeneste som Flickr, en videodelingstjeneste som YouTube og en bokbase som LibraryThing er alle tjenester som benytter tagging.

Sosiale bokmerker

Tagging kan brukes til mange formål, for eksempel til å holde orden på pekere til nettsteder og å dele egne nettadresser med andre. Ved å kikke på hva andre har lagret og tagget, kan man oppdage nye nettsider. Enkelte nettsamfunn, som Del.icio. us og Digg, er bygd opp rundt det som gjerne kal- les sosial bokmerking. Her får brukerne adgang til andres pekersamlinger. I motsetning til tradisjonell bokmerking, der bokmerkene bare lagres på private maskiner (listen med nettadresser som Internet Explorer anmassende kaller «favoritter»), kan sosial bokmerking vise likhetstrekk mellom flere brukeres lister.

En lagret peker i Del.icio.us kan ha mange forskjellige tagger, og pekersamlinger kan deles via linkrolls, som kan legges inn (syndikeres) på bru- kerens hjemmeside eller i en blogg. Deretter oppdateres linkrollen automatisk, og andre kan følge med på hva brukeren tagger. Opplysningene kan sammenfattes og brukes til å antyde hvor populært et gitt nettsted er, og de kan gi en bedre indikasjon på nettstedets relevans i bestemte sammenhenger, noe som kan supplere den indekseringen som en ren søkemotor kan tilby.

Folksonomier

Sosial tagging, det at et større antall personer tag- ger informasjonselementer, gir i sin tur grunnlag for folksonomier. Begrepet er en kombinasjon av «folk» og «taksonomi» (ordning, klassifikasjon). I motset- ning til tradisjonell innholdskategorisering, som blir foretatt av eksperter og er basert på vitenskapelige eller faglige inndelinger, avspeiler folksonomiene brukernes egne ønsker om klassifisering. Dermed flyttes perspektivet på det å organisere informasjon fra avsenderens behov til mottakerens behov.

En åpenbar svakhet ved systemer basert på tag- ging er at enkeltpersoner kan velge stikkord som er uriktige eller misvisende i gitte sammenhenger. For eksempel kan en bruker benytte stikkordet «hjemme» for å beskrive et bilde av en bygning, mens de aller fleste vil ha betydelig større utbytte dersom bildet var tagget med «hus». Men dersom mange tagger et element, vil idiosynkratiske (individuelt særmerkede) tagger få konkurranse av mer brukte ord, slik at presisjonsnivået øker.

Verdien av slik grasrotorganisering ligger i at folk anvender sitt eget vokabular, mener Thomas Vander Wal, som fant på betegnelsen «folksonomi» (Wal 2007). Dermed kan de få gitt uttrykk for implisitte eller underforståtte oppfatninger av det taggede elementet. Folksonomier handler ikke så mye om systematiske kategoriseringer som å gi elementene me- ning ved å knytte forbindelser mellom dem. Fenomenet tagging henger sammen med en ut- vikling der vi må forholde oss til stadig større infor- masjonsmengder, og hvor relasjonene mellom de enkelte elementene kan være i kontinuerlig endring. Prinsippet finner derfor veien til alle de deler av data- verdenen der det er aktuelt å kategorisere informasjon på en rask og fleksibel måte.

Folksonomier kan betraktes som én enkelt form for det som gjerne betegnes som kollektiv intelli- gens. De tar opp i seg nettmedienes kollektive egenskaper ved å kople det personlige mikronivået, der den enkelte handler etter eget forgodtbefinnende, og det kollektive makronivået, der en ser systematikk i summen av enkelthandlinger. Folksonomier er regulert av brukerne i fellesskap og lar seg ikke styre på samme måte som tradisjonelle klassifikasjons- systemer. I en folksonomi er det ingen forhåndsdefinerte sammenhenger mellom de forskjellige taggene. Disse sammenhengene blir til gjennom bruk og kan gi uforutsigbare resultater, som får karakter av emergens.

Kollaborasjon innebærer en forflytning av defini- sjonsmakt fra tradisjonelle ekspertbrukere til allmen- ne brukere, i form av et kollektiv. Konsekvensen er at ingen har mulighet til ensidig å definere hvordan in- formasjon skal utformes eller kategoriseres, noe som ofte er en forutsetning for å kunne spre og gjenbruke informasjon på tvers av landegrenser og verdensde- ler. Observerer vi hvordan ett og samme tema pre- senteres i Wikipedia på ulike språk, ser vi ofte bety- delige forskjeller. De kan ikke utelukkende tilskrives de individuelle bidragsyternes innsats, de gjenspeiler også kulturelle forskjeller og ulike oppfatninger av hva som er vesentlig. På lignende vis vil et kategoriseringssystem utviklet for vestlige forhold ofte speile et bestemt verdensbilde, et bilde som kan oppleves som lite dekkende i andre deler av verden. Den amerikanske bibliotekaren Melvil Dewey utviklet på 1800- tallet det såkalte Dewey-systemet for klassifikasjon av bøker og andre dokumenter. Dewey utarbeidet et desimalsystem bygd på ti hovedkategorier. Systemet, som brukes av tusenvis av biblioteker i over 130 land, er kritisert for å favorisere vestlig tankesett og historie. Vestlige emner har omfattende og fingradert in deling, mens temaer som for Dewey var mer perifere, er tildelt langt færre koder, og dermed mer unøyaktig kategorisering. Kollaborasjon er en arbeidsform som i mange tilfeller kan motvirke slik etnosentrisme.