16: Tekst og demokrati

Den norske sosiologen Stein Bråten utga i 1983 Dialogens vilkår i datasamfunnet, en essaysamling som reiser mange av de spørsmålene om makt og styring som vår tids omfattende nettbruk bringer med seg. Som Habermas er Bråten er opptatt av at deltakerne møtes som jevnbyrdige og lar alles erfa- ringer og spørsmål bli fremmet. Men i området mellom massemedienes enveiskontakt med publikum og den gjensidige nærkontakten mellom enkelt- mennesker, ligger det ifølge Bråten et mediegap. Gapet utgjøres av manglende kommunikasjonsformer som muliggjør differensiert toveiskontakt mellom et større antall mottakere. Bråten så i 1983 tegn på at dette gapet var i ferd med å fylles, blant annet ved hjelp av nærradioene som da vokste fram. Dessuten mente han at digitale nettverk lot enkeltbrukere opprette forbindelser både med hverandre og ut mot verden (Hauge 2009). Likevel ville ikke datanettverk nødvendigvis åpne for mangfold og dialog fordi sterke aktører i større grad er i stand til å nyttiggjøre seg informasjonsstrømmen (Bråten 1983: 42).

Mediesosiologen Knut Hauge mener at mediegapet, slik Bråten forestilte det seg, i dag langt på vei er lukket fordi en rekke nye kommunikasjonsformer er kommet til. Hjemmesider, e-post, blogger, nettaviser osv. gjør det mulig å etablere toveiskontakt mellom et større antall mottakere, og stadig mer av kommunikasjonen skjer stadig nærere sanntid. Teknologiens tilgjengelighet, med mobiltelefon og trådløst Internett overalt, gjør at kommunikasjonen skjer uavhengig av både tid og sted, mener Hauge (2009).

Likevel betyr ikke allestedsnærværende digital tilgang nødvendigvis en styrking av demokratiet. At man taler betyr ikke at man blir hørt, og slett ikke at man får faktisk politisk inn ytelse.

Dialogen mellom myndighetene og borgerne

Hvordan kan offentlige myndigheter legge til rette for demokratifremmende bruk av digitale medier? I stortingsmeldingen Eit sterkt lokaldemokrati (St. meld. nr. 33 (2007–2008)) heter det at IKT i stor grad kan være med å utvikle lokaldemokratiet, først og fremst gjennom å gi borgerne tilgang til informa- sjon om aktuelle saker og prosesser. Den regjeringsoppnevnte Lokaldemokratikommisjonen avleverte imidlertid en utredning (NOU 2005: 6) som viser at det ikke er vanlig å åpne for debatt om kommunale saker på nettet. Det nnes få, om noen, eksempler på at myndighetene stimulerer til reelle diskusjoner mellom innbyggere og lokale politikere eller saksbe- handlere.

Det er mange grunner til at myndighetene ikke synes å lykkes i denne dialogen. En av dem er nok at offentlige nettsider i liten grad blir oppfattet som en konstruktiv arena for beslutningstakerne. Å gå inn i reelle diskusjoner med borgere som gjerne har sterke oppfatninger om enkeltsaker, er både vanskelig og tidkrevende. Det oppstår lett situasjoner der man ikke får noen virkelig meningsutveksling, snarere polariserte meningsytringer. Diskusjonen forsterker forskjellige oppfatninger og ender sjelden med samforståelse eller konsensus. Enkelte offentlige instanser har derfor stengt sine debattsider fordi innholdet ble dominert av sjikane og ryktespredning.

Offentlige nettsider møter mange av de samme problemene som avisene på nettet må hanskes med. Men i motsetning til nettavisene, hvor en opphetet diskusjon gjerne fører til større tra kk og ditto inntekter, har det offentlige liten interesse av stor trakk dersom den ikke innebærer et konstruktivt ordskifte.

Det er heller ingen enkel oppgave å vurdere og skille ut relevante bidrag. Hovedargu- mentet for å invitere til politisk debatt via nettet er jo at det skal bli enklere å engasjere seg. I de este tilfeller vil rigide krav til innhold og form ha motsatt virkning.

Internett er blitt det største mediet blant ungdom, som bruker det mest til kommunikasjon, e-post, nettsamfunn og MSN, men også for informasjons- innhenting. Men de unge er «troløse», de ytter raskt fra nettsamfunn de blir lei av, og de ytter sammen med vennene sine. Sosiale nettsteder kan sammenlignes med kafeer, festivaler, fotball-løkker og kjøpe- sentre – arenaer der det ikke er så lett å skille mellom det sosiale, det underholdende og det nyttige. Det er heller ikke sikkert at brukeren nner det opportunt å delta i en diskusjon på nettsteder som kan oppfat- tes som partiske. Nettets diskusjoner skjer gjerne helt andre steder.

På denne bakgrunn reiser en offentlig rapport, Nye nettfenomener (Storsul et al. 2008), spørsmålet om i hvilken grad og på hvilke måter staten bør ta i bruk sosiale medier for å informere og for å åpne for dialog og deltakelse. Rapporten gir uttrykk for at offentlige nettsteder som regjeringen.no er viktige og bør være oppdatert og holde høy standard, men at statlige organer som hovedregel ikke bør etablere egne nettsamfunn. Unntak er spesialiserte tjenester innenfor avgrensede felt, som utdanning og helse. Slike tjenester kan tilby veiledning og svare på spørs- mål fra registrerte brukere, og dermed være gratis og reklamefrie alternativer til kommersielle nettsteder av denne typen.

Offentlige nettsamfunn møter de samme utfordringene som private. Dersom et sosialt nettsted skal fungere og bli brukt, må det drives med tilstrekkelig aktivitet og kvalitet. Eksemplene er mange på velmente og i og for seg interessante initiativer som aldri kk nok brukere. Derfor anbefaler rapporten en mindre ambisiøs tilnærming. Offentlige organer kan på sine egne nettsider bruker nettsamfunnsele- menter som forum, chat, kommentarspalter og inn- sending av bilder eller tekst. Staten og offentlige instanser kan dessuten ta i bruk sosiale nettsteder som allerede nnes. I stedet for å forsøke å lokke ungdom til egne nettsamfunn, kan man oppsøke stedene der ungdommene allerede er. Her kan man legge ut statlig informasjon og kjøpe annonseplass for offentlige informasjonskampanjer, slik det skjer i aviser. Men rapporten peker også på utfordringer. Offentlige in- stanser kan ikke kontrollere konteksten for informa- sjon man leverer til andres nettsamfunn, og det kan være vanskelig å formidle denne typen budskap på nettsteder som brukerne først og fremst betrakter som sosiale og underholdende. Dermed blir det et spørsmål om det ikke er myndigheter, organisasjo- ner og bedrifter som må inn nne seg der brukeren be nner seg, snarere enn det motsatte.

Stadig ere offentlige institusjoner legger til rette for at deres informasjon kan deles. Slik kan en leser enkelt videreformidle artikkelen til venner. Rappor- tens kanskje viktigste tilråding er da også at man bør gjøre offentlig informasjon langt lettere å dele: «[...] staten bør legge mer vekt på å dele informasjon og mindre vekt på å kontrollere hvilken sammenheng informasjonen settes inn i» (Storsul et al. 2008: 46).

Ulike demokratioppfatninger

Slik det er framstilt i innledningen av kapitlet, er Habermas’ demokratiideal et uttrykk for en deliberativ demokratiforståelse. Den innebærer at det viktigste elementet i den demokratiske prosessen ikke er å avgjøre saker (selve valget), men den forutgående offentlige meningsutvekslingen. Det latinske verbet deliberare betyr «å prøve vekten av ere muligheter». Motstykket er det som gjerne kalles konkurranse- demokratiet, hvor valget er den sentrale politiske handlingen. Når hver enkelt borger avlegger sin stemme, blir den politiske prosessen privatisert. I den deliberative modellen blir demokratiske prosesser derimot forstått som offentlig problemløsing. Demokratiet blir ikke karakterisert ved en privat handling som har som mål å ivareta den enkeltes egne interesser, men som en dynamisk prosess basert på deltakernes felles beslutninger.

Men den deliberative demokratimodellen stiller store krav til borgerne. Utvekslingen av synspunkter skal skje blant opplyste mennesker og er basert på fornuftens argumentasjon. Dermed forutsetter dialogen motiverte og velutdannede deltakere. Jürgen Habermas har selv framholdt at for ytningen av kommunikasjon fra bøker og aviser til tv og Internett nok har utvidet medieoffentligheten og ført til «en fortetning av kommunikasjonsnettverkene som savner sidestykke». Rett nok bidrar Internett til å svekke autoritære offentlighetsregimer og skape en «velkommen tilvekst i egalitarisme» (Habermas 2006), men det betyr ikke at mengden av blogger og debattfora har gjenreist den klassiske borgerlige of- fentligheten, slik Habermas’ ideal tilsier. Dermed kan ikke nye medier godt nok legge premissene for politiske prosesser, de gir bare en desentralisert tilgang til uredigerte bidrag. På nettet «er de intellektuelles bidrag ikke lenger i stand til å skape fokus» (Habermas 2006), derfor har de nye mediene lite å bidra med.

Målet for den deliberative modellen er å komme til enighet før de politiske avgjørelsene tas. Men ikke alle tror at slik konsensus er en nødvendig forutsetning for demokratiet. Den belgiske statsviteren Chantal Mouffe (2000) hevder at det verken er mulig eller ønskelig å bli enige i den løpende offentlige debatt. Demokratiet blir skapt gjennom ordstrid og eksisterer nettopp fordi det alltid nnes motsetninger mellom ulike aktører (Engelstad 2005). Slik forfekter Mouffe en pluralistisk demokratiforståelse.

Habermas’ ideal er en «herredømmefri dialog», der aktørene deltar under like forutsetninger. Men den lar seg ikke gjennomføre. Som vi påpekte innledningsvis, innebærer all samtale et ønske om å påvirke, overbevise eller overtale, makt er alltid til stede i en dialog. Samfunnet består av et mangfold av ulike maktgrupper og interessegrupper, og til sammen holder de hverandre i balanse, slik også Mouffe (2000) påpeker.

Å framheve konsensus er bare å gi uttrykk for en tilsynelatende enighet og fører til at reelle motsetninger blir tildekket. For en demokratisk prosess er det mer konstruktivt å synliggjøre motsetningene.

Web 2.0 og samfunnsdebatten

Dersom vi betrakter Internetts rolle i lys av de ulike demokratimodellene, ser vi at de nye mediene i be- grenset grad vil kunne styrke et folkestyre forstått som et deliberativt demokrati. Habermas’ modell for offentlighetens diskusjoner stiller store krav til deltakernes motivasjon, evne og kompetanse. Derimot samsvarer nettets ytringsmangfold, de utallige motstridende stemmer, med det pluralistiske idealet om at (verbal) kon ikt har en demokratisk verdi i seg selv. Deltakerne i politiske prosesser har rett til å forklare og forsvare sine synspunkter, forutsatt at de anerkjenner sine motstanderes rett til å gjøre det samme. Til det er nettet en egnet kamparena.

Viktige samfunnsdebatter blir stadig oftere ført utenfor tradisjonelle medier og tradisjonelle organisasjoner og partier. Diskusjonene skjer som nett- opprop, på blogger og i nettsamfunnsgrupper. Det var på Internett den norske debatten om EUs data- lagringsdirektiv startet, jf. kapittel 7. Da riksmediene engasjerte seg, forelå allerede en lang rekke blogg- poster, 7000 medlemmer i en Facebook-gruppe og 6300 underskrifter på et opprop mot direktivet (Grøndahl 2009). Pressens engasjement skapte i sin tur en synergieffekt og førte til enda mer blogging og nettaktivitet. Senere offentlige ordskifter, for eksem- pel den såkalte blasfemidebatten rundt Muhammed- tegninger og diskusjonen om bruk av hijab under politiuniform, viser at nettsamfunn åpenbart påvir- ker politiske prosesser.

Muligheten til å lykkes med grasrotaktivisme er størst når debatten drives fram i et samspill mellom aktører på ulike arenaer, og Internett egner seg svært godt til å samordne deltakerne. De linker aktivt til hverandre. Facebook-medlemmer sprer informasjon om og argumenter i en gitt sak ved å invitere sine kontakter som igjen inviterer nye kontakter. På kort tid kan et omfattende nettverk av grasrotaktivister etableres.

Imidlertid har nettaktivismen sine begrensninger. Den kan – som andre folkelige aksjonsformer – resultere i et «gatas parlament». Mer eller mindre spontane protestbevegelser har ofte svakt grunnlag i helhetlig og langsiktig politisk tenkning.

Dessuten nnes det ingen garanti for at aksjoner på nettet er uttrykk for deltakernes oppfatninger. I 2010 ba Kringkastingsrådet, som er politisk opp- nevnt, NRK om å revurdere sin beslutning om å yt- te sendetidspunktet for barneprogrammet Drøm- mehagen. Rådet la ikke skjul på at man oppfattet en foreldreaksjon på Facebook med 25 000 medlemmer som et «folkekrav». Men de este av medlemmene var passive, og mange av de aktive uttrykte at de var negative til barneprogrammet (Damsgaard og Nil- sen 2010).

Endelig er det ikke tvil om at aktører som fra før utøver makt eller har stor politisk inn ytelse, ønsker å bruke sosiale medier til sine formål. En rekke bedrif- ter og politikere har for lengst opprettet egne blogger og pro ler i nettsamfunn, selv om de i liten grad kan kontrollere nettarenaene. Påvirkningsmulighetene for enkeltaktører er avhengig av deres evne til å bruke sin integritet i egne nettverk (Grøndahl 2009).

Nettdialogenes demokratiske potensial

Man kan spørre seg om de mange samtalearenaene på nettet skaper et grunnlag for skinndialoger, eller om aktørenes meninger kommer til uttrykk på en måte som gjør dem til reelle politiske ordskifter. To karaktertrekk som skiller virkemåten til gamle medier fra nye, er av betydning her, eksklusivitet og fel- lesskap.

Konvensjonelle medier har på den ene siden formidlet informasjon til faste tider og på bestemte måter. En nyhet i en dagsavis hadde opptil et døgns forsprang på konkurrentene. Et trykt intervju ga derfor rom for eksklusivitet, avisen kk for en tid være alene om det redaksjonelle stoffet. Dette fortrinnet gjaldt også langt på vei i etermediene. Nettet har ikke samme mulighet fordi tiden fra hendelse til publisering er blitt dramatisk mye kortere, og fordi informasjon mye lettere lar seg reprodusere.

På den andre siden skapte de tradisjonelle mediene også et felles offentlig rom, i alle fall før kringkas- tingsmonopolet falt, i Norge skjedde det på 1980- og 90-tallet. «Alle» hadde sett det samme tv-program- met og kunne diskutere det dagen etter. Dermed kunne medier og politikere til en viss grad sette dagsorden og legge premissene for den offentlige debat- ten. Nettmediene har endret betingelsene for slike monokulturelle diskurser. Selv om enkelte nettpu- blikasjoner får stor oppmerksomhet, og slik får noen av massemedienes karakteristika, har de aller este en beskjeden leserkrets, og det er enda færre som faktisk responderer. Når mediebruken segmenteres, blir også diskusjonstemaene mangfoldige. Internett setter dermed rammebetingelser som trekker offent- lig debatt i to tilsynelatende motsatte retninger, både mot en fragmentert og mot en felles diskurs.

Både evnen og viljen til å føre fornuftige debatter på Internett varierer stort. Deler av den digitale offentligheten er dominert av deltakere med sterke og gjerne avvikende meninger, og synspunktene blir framført med stort emosjonelt engasjement, men med liten intellektuell saklighet. Det er likevel ikke vanskelig å peke på kloke og informative debattan- ter slik de kommer til uttrykk i diskusjonsgrupper, kommentarfelt i nettaviser og på blogger. Men i hvilken grad er disse representative for allmennheten?

Morgenbladets kommentator Frank M. Rossa- vik (2009) hevder at de toneangivende aktørene i sosiale medier som Twitter og Facebook, er debat- tanter som også har ståsted i de etablerte mediene. De nettbaserte kanalene har nesten ikke brakt nye stemmer inn i det offentlige ordskiftet. Det betyr ikke at nettet er uviktig for politiske prosesser. Nettet gir lett tilgjengelig informasjon som kan brukes til å kontrollere journalister og politikere. I USA, men foreløpig knapt i Norge, brukes det dessuten til valg- mobilisering og pengeinnsamling. Men det er bare en liten elite som bruker sosiale medier for å påvirke beslutningstakere og agendasettere, mener Rossavik: «Det er godt posisjonerte, velutdannede folk og gløgge studenter, aktive i ulike sammenhenger, [...] som ville hatt gode nettverk også på den tiden vi hadde nettverk uten nett.» Rossaviks konklusjon er at net- tet først og fremst gjør det lettere for folk i offentlige posisjoner å markedsføre seg selv. På den måten har nettet gjort «offentligheten litt mer demokratisk, litt ærligere og litt råere» (Rossavik 2009). Mange vil gi sin tilslutning til Rossaviks karakteristikk av den digitale meningsutvekslingen: Mange er kalt, men få er utvalgt.

De digitale deloffentlighetene

Internett har en dynamikk der brennpunktet stadig for ytter og forandrer seg. Den digitale offentlighe- ten er midlertidig og ustabil, og meningsutvekslinger og diskusjoner oppstår gjerne spontant eller på ad- hocbasis. For eksempel består Twitter av en konti- nuerlig meldingsstrøm som er ulik for hver bruker og der alle kan få respons. «Brukaren skapar såleis si eiga, custom-made offentlegheit blant venner, kollegarer og kjente namn. [...] Twitter er altså ei svært individualisert offentlegheit» (Nyre 2009b). Vi må akseptere at den digitale offentligheten ikke er foran- kret i autoritative subjekter som kan sikre at en dis- tribuert diskusjon har et felles grunnlag. Slik blir den i stedet et sett med deloffentligheter.

Samfunnsforskere peker på at det er fruktbart å identi sere en rekke deloffentligheter, som for ek- sempel «arbeideroffentlighet» (Negt og Kluge 1974) og (i Norge) «nynorsk offentlighet» (Stegane 1987). Slike sfærer rommer meningsutveksling og debatt innenfor bestemte interessegrupper og fungerer dels som alternative arenaer, dels som avgrensede felt innvevd i den dominerende offentligheten.

På nettet lever en uoverskuelig mengde deloffent- ligheter. Noen er såkalte nettverksorganisasjoner. Det tverrpolitiske Oslo Byforum karakteriserer seg som et «kompetansenettverk og tenketank og tar ak- tivt initiativ til å skape debatt, lage møteplasser og gi beslutningsgrunnlag for aktører innenfor kultur, by- og næringsutvikling».¹ De nærmere 300 deltakerne bruker åpne e-postlister i sin kommunikasjon (An- dersen 2008). Internasjonalt er Independent Media Center (www.indymedia.org) et annet eksempel. De ønsker å bryte ned skillet mellom journalistrollen og aktivistrollen og dessuten utfordre tradisjonelle me- dier ved å formidle alternative framstillinger av den økonomiske globaliseringen (Skogseth 2008).

Imidlertid kan mange av institusjonene som setter dagsorden, være vanskelige å identi sere. Blant an- net av den grunn er det ikke mulig å nne et entydig holdepunkt eller grunnlag for nettets offentligheter, og kritikere viser til at mangelen på et felles rom ofte oppleves som et tap, eller endog som en trussel. Men slike erfaringer røper noe om forskjellen mellom å være betrakter og deltaker. I konvensjonelle medier

forutsetter offentlig debatt at så godt som alle er be- traktere, de er et publikum uten egen stemme. Som observatører kan vi nok følge med på det som skjer i offentligheten, men vi kommer selv til orde bare i lunsjpausen eller innenfor hjemmets re vegger. Slik får ikke ere enn en håndfull andre innsikt i våre synspunkter og argumenter. Vi kan nok få følelsen av at vi er en del av «den store samtalen» fordi vi disku- terer de samme temaene som behandles i mediene. I realiteten vil våre synspunkter likevel ikke nå ut over privatsfæren.

På nettet har derimot argumenter som blir pre- sentert lokalt, potensial til å bli spredt langt videre. I prinsippet kan distribusjonen bli global. Nå skjer det siste svært sjelden, i de este tilfeller forblir diskusjoner innenfor rammer der ganske få faktisk konsul- terer informasjon som legges ut. Ingen som deltar i slike diskusjoner kan favne over alt, de este holder seg i praksis innenfor nettets deloffentligheter. Slik sett er de sammenlignbare med samtalene rundt lunsjbordene.

Men her er en avgjørende forskjell: Deloffentlig- hetene på nettet har helt andre muligheter fordi de kan koples sammen. Interessante og/eller vesentlige synspunkter, betraktninger, kommentarer og analy- ser har mye større anledning til å bli spredd enn dis- kurser som er begrenset av deltakernes (manglende) fysiske mobilitet. Denne dualiteten, plassert mellom det private og det offentlige og mellom det individuelle og det kollektive, er nettets store fortrinn.