13. Deling

Kommunikasjonsmønsteret deling innebærer at materiale som er produsert av enkeltmennesker, blir spredd gjennom kollektive formidlingskanaler. Når en person lar andre få vederlagsfri tilgang til verk han har skapt, det være seg bilder, musikk, video el ler tekster, og lar dem få distribuere verkene videre, har vi med deling å gjøre.

Kommunikasjonsmønsteret tar ikke hensyn til om en bruker har juridiske rettigheter til materialet han deler. Det er altså tale om deling selv om han distribuerer noe han ikke eier, f.eks. en video som gjør urettmessig bruk av andres musikk. Ulovlig deling er utbredt, og det er derfor formålstjenlig å trekke et skille mellom legal deling, der rettighetsspørsmålene er avklart, og illegal deling.

Å dele undervisningsmateriale

Deling handler om å gi bort ressurser og kan dermed utfordre etablerte skiller mellom det man får betalt for og det man ikke får betalt for. Tankegangen ser vi tydelig internasjonalt. Toneangivende amerikanske universiteter går i bresjen for å dele sine lærings-ressurser uten å kreve betalt for dem. Massachusetts Institute of Technology (MIT) gir under paraplyen OpenCourseWare hvem som helst tilgang til digitalt kursmateriell på bachelor- og mastergradsnivå. Materialet er publisert med en lisens som innebærer at det ikke bare kan benyttes fritt, det kan også kopieres, distribueres, oversettes og modifiseres, riktignok forutsatt at det ikke brukes kommersielt.

Hvorfor gjør MIT, et av de mest anerkjente lærestedene i verden, dette? En forklaring er at MIT mottar store deler av sine inntekter i form av donasjoner. Dermed blir det av stor betydning at institusjonen evner å synliggjøre at den gir noe tilbake ut over å utdanne gode kandidater. Selv om de fleste utdanningsinstitusjonene i Europa er finansiert gjennom offentlige midler, får initiativ som OpenCourseWare konsekvenser for andre ledende universiteter. Institusjoner som har ambisjoner om å være i førstedivisjon, får et press på seg om å dele sin kunnskap på lignende vilkår. Flere norske universiteter og høgskoler har da også begynt å forsøke seg fram med deling av læringsressurser.

Også i det norske skoleverket ser vi slike tendenser. For videregående utdanning ble det sosiale nettstedet d&b, Del og bruk (delogbruk.ning.com), etablert i 2009. d&b, med slagordet «Del det du har, bruk det du får», presenterer seg som et «nettverk for lærere, pedagoger, forskere, byråkrater, bibliotekarer og andre med interesse for sosial web, IKT og skole». Formålet er å øke og anvende deltakernes digitale kompetanse gjennom deling av ressurser og kunnskap. I løpet av mindre enn ett år fikk d&b mer enn 3000 medlemmer. En grunn til populariteten kan være at mange er nysgjerrige på hva nye former for informasjonsspredning vil ha å si for skoleverket. Betegnende nok er nettverket ikke blitt til etter initiativ fra offentlige skolemyndigheter, men fra en enkelt- person.

Nasjonal digital læringsarena (NDLA) er et annet eksempel på informasjons- og kunnskapsdeling innenfor videregående utdanning. NDLA ble til etter et fylkeskommunalt initiativ og utvikles i første omgang som en samling digitale læremidler. Ambisjonen er imidlertid at læringsarenaen skal bli et møtested for alle aktører i den videregående skole, både elever, lærere og andre skolefolk. Samtidig ønsker man å inspirere til en sterkere delings- og diskusjonskultur, slik at læremidlene hele tiden kan være i utvikling. Grunntanken er at informasjon er en ressurs som får større verdi jo mer den blir brukt. Samfunnsøkonomisk vil det derfor kunne være formålstjenlig å legge til rette for størst mulig deling av informasjon. NDLA bygger på de samme prinsippene som i dag er normen for brukerskapt delt innhold på Internett, og tar sikte på å legge til rette for deling gjennom å tilby lisenser som tillater (gjen)bruk av læremidler på lignende måte som man kan utnytte innhold fra Wikipedia.

NDLA har fått svært mye oppmerksomhet blant skolefolk siden arenaen ble etablert i 2007. Kritikere har hevdet at skolemyndighetene bruker denne satsingen som en måte å skjære ned ressursene til skolen på, og at man setter likhetstegn mellom nettbaserte læringsressurser, høy læringseffektivitet og digital kompetanse. Dessuten er lærere og forleggere bekymret for at NDLA i praksis kan få tilnærmet monopol på læremidler, og dermed bli en trussel mot både faglighet og valgfrihet. NDLA er offentlig finansiert og kan derfor tilby sine ressurser gratis, mens andre tilbydere må konkurrere på kommersielt grunnlag.

Profesjonelle aktører bruker deling

Også profesjonelle medier nytter deling i sitt arbeid. Under den israelske krigsoffensiven i Gaza årsskiftet 2008/2009 lanserte fjernsynsselskapet Al Jazeera en egen nettjeneste med videoopptak i kringkastingskvalitet. Opptakene var utstyrt med en «Creative Commons Attribution 3.0»-lisens. Den innebærer at videoene kan lastes ned gratis og benyttes i enhver sammenheng, også til kommersielle formål, forutsatt at Al Jazeera krediteres og at ideelle rettigheter respekteres. Initiativet var nok først og fremst politisk begrunnet, men den fullstendig åpne lisensen innebærer også at videoene kan brukes som råmateriale til nye reportasjer, som ikke nødvendigvis samsvarer med avsenderens intensjoner.

Tv-stasjonens deling av videoopptak inngår i en mer omfattende strategi. På en annen del av nettstedet ber Al Jazeera brukerne om å laste opp sine egne videoklipp. De som gjør det, gir Al Jazeera alle rettigheter til å bruke materialet vederlagsfritt. I den gamle medieøkonomien ville en fjernsynskanal honorert bruken av slikt materiale, og på sin side ta seg betalt for innhold som andre gjenbrukte. Men i delingsøkonomien som vokser fram på nettet, fungerer relasjonen annerledes. Når tv-stasjonen deler noe av sitt egenproduserte innhold med brukerne, skapes en slags jevnbyrdighet: Al Jazeera og brukerne deler på relativt like vilkår. I mange tilfeller er det i brukernes egen interesse. Etter valget i Iran i 2009 sendte en rekke privatpersoner sine videoopptak til utenlandske medier, ikke nødvendigvis fordi de ønsket å tjene penger på sine opptak, men for å gjøre dokumentasjonen av hendelser kjent i Vesten.

Stadig oftere ser vi hvordan sosiale nettmedier, som brukerne kan poste til fra sine mobiltelefoner, fører til raske oppdateringer som tradisjonelle medier ikke har mulighet til å holde tritt med. I tidlige faser av konflikter eller i situasjoner der pressen ikke får tilgang, blir ofte det brukerskapte innholdet den beste kilden til fersk informasjon. Noen ganger representerer deres bidrag også et viktig korrektiv til de journalistiske vinklingene i de tradisjonelle mediene.

Fildelingens konsekvenser

De økonomiske konsekvensene av den enorme delingen av musikk og filmer i form av filkopiering over Internett, er ikke lett å få oversikt over. Det blir solgt og konsumert mer musikk i dag enn noensinne, selv om salget av cd-er er sterkt synkende.

To forskere ved Harvard Business School i USA, Felix Oberholzer-Gee og Koleman Strumpf (2009), har undersøkt konsekvensene av fildeling. Fildeling gjør det vanskeligere å sikre at opphavspersonene får betalt for hvert distribuerte eksemplar, men Oberholzer-Gee og Strumpf påpeker at opphavsrett ikke er eiendomsrett, og at praksisen med å ta betaling for fysiske eksemplarer er knyttet til eiendomsretten. Opphavsretten skal ikke bare verne opphavspersoner og utgivere, den skal også fremme nyskapning av åndsverk og er dermed et lovverk som skal tjene samfunnet som helhet.

Forskerne mener fildeling må sees som en naturlig del av en teknologisk utvikling som har medvirket til at flere åndsverk blir produsert, og har gjort dem lettere tilgjengelig enn tidligere – siden år 2000 er antall innspillinger mer enn doblet. Oberholzer-Gee og Strumpf tror derfor ikke at enklere illegal spredning av åndsverk virker ensidig negativt inn på artistenes insentiver til å produsere nye verk. De konkluderer med at fildeling i hovedsak er et gode for samfunnet og til fordel for både publikum, artister og underholdningsbransjen.

Det er imidlertid et utbredt syn at fildeling er svært skadelig for rettighetshaverne. I en kronikk i Aftenposten kaller komponistene Bent Åserud og Geir Bøhren (2009) illegal fildeling et «lukrativt musikkran». De skriver at musikkbransjen i Norge anslår de årlige tapene til minst 220 millioner kroner. I 2000 ble det omsatt innspilt musikk for én milliard, i 2008 rundt 600 millioner. I løpet av disse årene antar man at musikkbruken økte med 25 prosent, hevder Åserud og Bøhren. Det er åpenbart at mange synes det er bekvemt å kunne laste ned akkurat hva de vil se og høre på nettet, raskt og gratis, og at de gjør det fordi det er mulig. Åserud og Bøhren mener at publikum ikke er i stand til å håndtere den friheten som ligger i de nye digitale teknologiene. Derfor ber de myndighetene innføre lovreguleringer som gjør det lettere å forfølge brudd på åndsverkloven.

Den såkalte privatkopieringsregelen (§ 12) gir enkeltpersoner vide rettigheter til å utnytte et offentliggjort verk, forutsatt at det ikke skjer med kommersielle formål. Åndsverkloven skal igjen revideres, og mens noen tar til orde for å videreføre og utvide mu- lighetene for vederlagsfri bruk, mener andre at retten til privat bruk bør innskrenkes.

Juristen Thomas Rieber-Mohn presenterer i boka Digital privatkopiering (2010) forslag til hvordan opphavspersoners eneretter kan ivaretas. Rieber-Mohn gjør rede for det han mener må til for å sikre at privatkopieringsregelen kan bevares, og hvordan lovgiver kan sikre at det faktisk er mulig å framstille private kopier. Rieber-Mohn påpeker at det i dagens digitale virkelighet er langt større behov for å ta privatkopier enn tidligere (Bjørkeng 2010). For eksempel er folks behov for å ta sikkerhetskopier og for å flytte verker mellom ulike avspillingsenheter legitimt. Tekniske beskyttelsessystemer, såkalt Digital Rights Management (DRM), kan imidlertid gjøre det umulig å kopiere innhold til slike formål fordi DRM har lovmessig vern mot omgåelse. Rieber-Mohn mener at man kan komme rettighetshaverne i møte ved å innskrenke retten til privatkopiering til kun å gjelde egen husstand. Dermed forhindrer man dagens lovlige kopieringskjeder, der venners kopier av venners kopier kan medføre omfattende mangfoldiggjøring av opphavsbeskyttede verk.

I en kommentar til Rieber-Mohns forslag spør journalisten Jan Omdahl om vi ønsker et samfunn der det kan bli ulovlig å kopiere musikk til kjæres- ten. Omdahl påpeker at saken handler om interesse- avveininger mellom kulturindustriens ønske om et strengt regime for forvaltning av opphavsretten og hensyn til forbrukerrettigheter, personvern og folks alminnelige rettsfølelse (Omdahl 2010).

Enkelte politikere tar til orde for å tenke alterna- tivt om fildeling. I forkant av stortingsvalget i 2009 var Venstre det partiet som ifølge partiprogrammet klarest ønsket «modeller for vederlag for åndsverks- skaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling» (Venstre 2009). Partiet mener at dagens åndsverklovgivning ikke er tilstrekkelig tilpasset vårt moderne samfunn, og at man nasjonalt og internasjonalt må arbeide for et regelverk som bare regulerer kommersiell anvendelse og kopiering av verker. Rettighetene som forbrukerne har i privatsfæren, bør utvides og gjelde i en videre, men ukommerisell, sammenheng. Forutsetningen er at man kommer fram til vederlagsordninger som sørger for at opphavspersonene får betalt for bruk av verkene, for eksempel finansiert via en bredbåndsavgift eller lignende.

I England blir det hevdet at man ved å innføre en avgift på ett pund i måneden, innkrevd fra alle bred- båndsabonnenter, kan gi inntekter som tilsvarer all omsetning av innspilt musikk i Storbritannia (Øvrebø 2009). I Norge kan vi regne med at det finnes rundt to millioner abonnementer, om vi inkluderer mobilt bredbånd. En månedsavgift på 20 kroner ville dermed kunne innbringe 480 millioner kroner i året. I 2007 ble det i vårt land omsatt innspilt musikk for 700 millioner kroner (St.meld. nr. 21 (2007–2008)). Beløpet er imidlertid brutto omsetning, og langt over halvparten er trolig knyttet til produksjon, distribusjon og salg av fysiske informasjonsbærere, i hovedsak cd-plater. Vi kan derfor anta at selv en lav bredbåndsavgift fullt ut vil kunne dekke de nåværende inntektene til musikkutøverne. Det må tilføyes at en slik ordning nok vil bety at de aller fleste platebutikker vil forsvinne, men allerede i dag er en lang rekke mindre og mellomstore norske byer uten slike spesialforretninger.

Hvordan man skal fastsette beregningsgrunnlaget for en eventuell avgift, vil åpenbart bli kontroversielt. Musikkindustrien ser gjerne tilbake på omsetningstoppen i årene før årtusenskiftet, en periode der tallene var svært høye på grunn av overgangen fra vinyl til cd. Uansett er det neppe formålstjenlig å beregne et vederlag med utgangspunkt i en nedgang i cd-salget. Kompensasjonen bør reflektere den kjensgjerning at alle kulturprodusenter må regne med å hente sine inntekter fra et bredt utvalg inntektskilder i framtiden (Spilker 2009).