14: Emergens

Å emergere betyr å dukke opp eller (plutselig) bryte fram. Emergens betegner et utviklingsforløp der det oppstår et komplekst mønster av et samspill mellom enkle strukturer eller handlinger. De enkelte delene har ikke emergente egenskaper, emergensen opp- står først på makronivå gjennom en kombinasjon av dem. Helheten blir dermed større enn summen av delene.

Begrepet emergens brukes både innenfor naturvi- tenskapene og samfunnsvitenskapene, og det beskri- ver prosesser der fenomener som hver for seg fram- står som enkle, sammen fører til strukturer med stor kompleksitet. I evolusjonsteorien betyr emergens at det utvikles helt nye egenskaper eller arter som ikke kan forutsies eller forklares ut fra forutgående livsformer. En lang rekke dyrearter opptrer i flokk, emergente strukturer oppstår i maurkolonier, fiske- stimer og bisvermer. En stæreflokk kan inneholde ti- tusenvis av individer, som på utrolig vis klarer å følge hverandre og framstå på en måte som får flokken til å oppføre seg som en enhet.

Innenfor samfunnsøkonomi er endringer på aksjemarkedet et eksempel på emergens. Børsen har ingen sentral, kontrollerende instans, det er beslutnin- gene til en stor mengde aksjemeglere og investorer som resulterer i oppgang og nedgang i aksjekursene. Hver aktør har bare begrenset oversikt over markedet og ingen mulighet til å styre eller forutsi markeds- endringene enkeltvis.

Et flyfoto fra Bergen illustrerer forskjellen mellom gammel og ny byutvikling. Byen var fram til begynnelsen av forrige århundre utsatt for en rekke branner, men beholdt langt på vei sin opprinnelige struktur. Etter bybrannen i 1916 ble imidlertid sentrum gjenoppbygd med utgangspunkt i en organisert plan, og vi kan tydelig se forskjellene mellom den gamle og den nye strukturen.

Byens emergens

Svært gamle byer har en struktur som kan synes tilfeldig. Likevel fulgte byggingen av dem i sin tid et sett av prinsipper. For eksempel hadde de fleste hus fasader som lot lys slippe inn, de måtte være knyttet til et veinett osv. Disse retningslinjene ga byene en struktur, men utviklingen resulterte ikke nød- vendigvis i rette gater med éns bredde. Over tid var utformingen uforutsigelig. I moderne tider blir bysamfunn utviklet som et resultat av en overordnet og målrettet planlegging, som gir helt andre bystrukturer.

Slike emergente strukturer finner vi igjen i alle middelalderbyer, men også i teigblandingen på eldre gårder på Vestlandet. Eiendommer ble delt og påbygd ut fra en viss logikk, men der den endelige sammensetningen mellom flere eiendommer ikke er resultat av en overordnet plan.

Emergens på Internett

Kommunikasjonsmønsteret emergens tar opp i seg mange av de øvrige mønstrene og er et resultat av et samvirke mellom dem. Emergens på nettet forut- setter at både produksjon og distribusjon av infor- masjon er resultat av kollektive prosesser. Det betyr at ingen enkeltaktører har kontroll over innholdet, tvert imot karakteriseres emergens av et fravær av kontroll.

Det er umulig på forhånd å vite resultatet av de kollektive handlingene, derfor er det uforutsigbare en viktig egenskap ved nettets emergens. Prosessen kan til et viss grad gis en retning, men det fundamentale ved emergent kommunikasjon er at den ikke kan planlegges. Den oppstår innenfor rammene av kul- turelle praksiser, uskrevne regler, formelt lovverk og teknologi. Emergens finner gjerne sted der kollektiv produksjon skjer uten at deltakerne i utgangspunktet har bestemt seg for sluttresultatet, samtidig som de erkjenner betydningen av at det alltid finnes mange måter å utnytte de enkelte innholdskomponentene på. Emergens kan betraktes som et overflødighets- produkt som oppstår når deltakerne ikke medvirker i kommunikasjonen med forutbestemte mål for øyet.

Demoscenen

Mye av utviklingen av digital kunst har skjedd i tilknytning den såkalte demoscenen, et undergrunnsfenomen som startet på begynnelsen av 1980-tallet, og som faller sammen med utviklingen av personlige datamas- kiner. En viktig milepæl var Commodore 64, lansert i 1982, en maskin med relativt gode lyd- og grafikke- genskaper. Demoene startet som små audiovisuelle snutter, typisk lagt inn som en intro til crackete spill (spill der kopibeskyttelsen var brutt). Demoene utviklet seg raskt i retning av selvstendige verk, som blant annet ble laget for å demonstrere opphavsmannens ferdigheter.

Emergent nettkunst

Emergens kan for eksempel være kjernen i et kunstnerisk uttrykk. Gjennom et pilotprosjekt for ut- smykking av offentlige digitale «rom» ville den norske kunstneren Marius Watz utnytte brukernes atferd til å bygge opp et bilde. Resultatet ble Tegne- maskin 1–12 (se neste side), en programvare som tegnet bilder ut fra et sett matematiske regler basert på prosesser som skjedde på serveren. Maskinene utformet visuelle uttrykk på grunnlag av brukeratferden på Odin, informasjonstjenesten for regjeringen og departementene (som nå er blitt regjeringen. no). Hver maskin brukte to måneder på å tegne et bilde, mens brukerne fant stortingsmeldinger, utredninger og nyheter fra det offentlige. Når selve kunstverket skal skapes av datamaskiner, blir kunstnerens arbeid å konstruere de algoritmene som bestemmer prosessen. Straks maskinen er satt i gang, blir kunstneren en tilskuer som kun kan observere hvordan verket utvikler seg.

Tegninger som gror: Tegnemaskinen begynner på et tilfeldig punkt på flaten og tegner seg framover i en bane. Banen, formene og fargene er dels bestemt av maskinens regler og dels et resultat av tilfeldigheter.

I sin omtale av Watz’ verk påpekte kunstkritikeren Atle Barcley (2003) at Internett har gitt kunstnere anledning til å «unngå» kunstsystemet, de kan produsere uten bruk av dyre materialer, og verkene kan nå ut til et stort, globalt publikum uavhengig av de etablerte kunstinstitusjonene.

I dag finnes det nærmest en uendelighet av ulike digitale kunstuttrykk, fra enkle tekster via lyd- og bildemanipulasjoner til svært komplekse audiovisuelle uttrykk.

En historie om det uforutsigelige

En viktig årsak til uforutsigbarheten på Internett er at nettkommunikasjon kan foregå svært raskt og involvere mange parter, aktører som ikke alltid er seg bevisst hvordan de forskjellige bidragene samvirker. Meningsinnholdet kan dessuten lett endres når informasjon blir satt inn i nye kontekster. Resultatet er at kommunikasjonen kan få både uante og uin- tenderte virkninger, som følgende hendelser viser.

Få dager etter offentliggjøringen av dommen i Pirate Bay-saken våren 2009 konstaterer den norske 18-åringen Even at iTunes Music Store ikke tillater eu- ropeere å kjøpe musikk i den amerikanske nettbutikken. Årsaken er at underholdningsbransjen ønsker å skille markedene, blant annet for å kunne lansere fjernsynsserier, filmer og musikk på ulike tidspunkt i forskjellige deler av verden, og å kunne prise innhold og tjenester forskjellig. Soneinndeling av dvd-er er eksempel på et teknisk hinder som er etablert for å forhindre at filmer som er lansert i en del av verden enkelt skal kunne distribueres og spilles av andre steder. Om kvelden 22. april skriver Even på Twitter i frustrasjon over at han ikke får kjøpe albumet til sitt favorittband: «Forbannet, nå! iTunes Music Pass for Dave Matthews Bands nye skive er bare tilgjengelig i USA. Typisk! Ikke klag over piratkopiering.»

På Twitter kan meldinger spre seg raskt, og det gikk ikke lang tid før Even fikk svar fra Terje: «Da syns jeg du skal stjele den, så kan du skryte av proses- sen på drittungebloggen din etterpå. Vil jo ikke at du skal være sint.»

Uttrykksformene på nettet kan være svært direkte, derfor var ikke utsagnet spesielt oppsiktsvekkende i seg selv. Men Terje var ingen tilfeldig forbipasserende som kommenterte Evens kritikk av platebransjen. Terje var ansatt i den norske avdelingen av et stort, inter- nasjonalt plateselskap, en posisjon som hadde vesentlig betydning for hvordan andre leste det han skrev. Even ble ikke særlig begeistret for kommentaren fra det han oppfattet som plateselskapets represen- tant. Det han ga uttrykk for, var jo frustrasjon over at han faktisk ikke fikk mulighet til å betale for et produkt han etterspurte. Han skrev en bloggpost om saken, der han også gjenga svaret han fikk på Twitter.

Reaksjonene fra nettbrukerne lot ikke vente på seg. Meldingen ble retweetet (jf. kapittel 12) mange gan- ger, den ble kopiert og spredd til en mengde Twitter- brukere. Den ble også utstyrt med en egen hashtag som gjorde det enkelt å følge diskusjonen løpende.

Nettsalg av musikk

iTunes Music Store er en nettbutikk for mediefiler. Den åpnet i USA i 2003, støttet av de fire største plateselskapene – Universal, Sony BMG, EMI og Warner. Senere har tjenesten blitt utvidet til å omfatte de fleste vestlige land. Den er eid av Apple Computers og nært knyttet til Apples egen programvare iTunes og selskapets medieavspiller iPod. iTunes Music Store har vært en suksess, knapt seks år etter oppstarten rapporterte Apple at man hadde passert seks milliarder nedlastinger.

I motsetning til i de fleste andre nettbutikker kan en her ikke handle via en vanlig nettside, kun via iTunes-programmet. Ordningen gjør det enklere for Apple å legge begrensninger på tjenesten, det var nødvendig for å få musikkindustrien med på laget. Koplingen til iPod, iPhone og i Pad som avspillingsenheter er en del av denne pakken.

Etter noen timer oppdaget Terje hva som foregikk. Han hadde åpenbart gitt et usminket uttrykk for en frustrasjon og meninger som var utbredt innenfor underholdningsindustrien.

Men når skaden først var skjedd, valgte han å beklage uttalelsen. Men saken hadde for lengst fått et omfang som gjorde at verken Even eller Terje hadde mulighet til å påvirke hvordan utsagnet ble oppfattet og brukt i ulike sammenhenger. I løpet av kort tid omtalte flere bloggere saken. Én skrev om den på engelsk, og denne bloggposten nådde raskt forsiden av digg.com, et nettsted der medlemmer kan dele og rangere linker til innhold de finner interessant, jf. kapittel 11. Å havne på forsiden av Digg betyr at et stort antall brukere rundt omkring i verden har anbefalt denne bloggposten, og det fører i praksis til verdensomspennende oppmerksomhet. Hundrevis av mennes- ker spredde nå Terjes tabbe videre på engelsk. I løpet av noen timer kan vi regne med at flere hundre tusen mennesker fikk den med seg. Forutsatt at budskapet er fordelaktig, er en slik nettverkseffekt hva markedsførere drømmer om, som vi så i kapittel 10.

Saken om Even og Terje når også pressen, i før- ste omgang nettavisene, og om morgenen blir Even oppringt og bedt om å stille på Norsk Redaktørforenings landsmøte samme dag. Intervjuet blir videofilmet og sendt direkte på fagnettstedet journalisten. no, som leses av landets profesjonelle mediefolk. Tolv timer er gått siden Even la ut sitt lille hjertesukk på Twitter.

Evens blogg. Da Even skulle kommentere Terjes utspill på sin egen blogg, utformet han en overskrift som forsterket utsagnet. Dessuten underbygget han sin egen troverdighet ved å legge inn en digital faksimile av Terjes Twitter-melding som et slags visuelt sitat. Under bildet legger Even fram sitt syn på saken.

Journalistrollen i endring

Nettets nye kommunikasjonsformer endrer åpenbart betingelsene for nyhetsspredning. Hvilke konsekvenser får de for journalistikk og journalistiske arbeidsformer? På Redaktørforeningens landsmøte konkluderte konferansieren slik etter Evens redegjørelse: «De som samarbeider, oppnår høyere kvalitet enn det vi (pressen) klarer å få til.» En Twitter-skribent (eller en vanlig blogger for den saks skyld) har kanskje noen titalls lesere hver dag, det vil si så godt som ingen sammenlignet med antallet mennesker som tradisjonelle massemedier når ut til. Den enkelte bloggsiden er imidlertid bare en ørliten del av en nettbasert tekstkultur der noen publiserer nytt innhold, andre kommenterer eller kritiserer, atter andre videreformidler osv. Dermed kan en håndfull interesserte lesere være mer enn nok til å sette i gang et kommunikasjonsforløp. Noen av dem har gjerne sine egne blogger, Facebook-profiler eller de er brukere på Twitter o.l., i mange tilfeller alt på en gang. Kommer de over noe interessant, kan de kjapt formidle sine funn i flere kanaler, hvor andre distribuerer budskapet videre. Et budskap som vekker interesse på nettet, kan dermed nå flere hundre tusen mottakere i løpet av noen timer, langt flere enn dem de fleste andre medier kan nå innenfor dette tidsrommet. En tilsvarende effektivitet har riktig- nok også store, riksdekkende massemedier. Men i et maktperspektiv eksisterer det en fundamental forskjell: Tradisjonelle medier er kontrollert på en måte som gjør at budskap nedenfra sjelden vinner fram.

Small World-eksperimentet

Den amerikanske sosialpsykologen Stanley Milgram utførte i 1967 et forsøk som skulle kartlegge effekten av sosiale nettverk. Milgram spurte en rekke tilfeldig utvalgte mennesker i ulike stater om hjelp til å få formidlet et brev til en venn i Boston. Deltakerne skulle sende brevet videre til mennesker de kjente som de trodde hadde sosiale bånd som kunne bringe beskjeden nærmere adressaten. Milgram fant ut at det vanligvis trengtes fem til sju transaksjoner før brevet nådde fram til vennen i Boston (Travers og Milgram 1969).

Forsøket, som ble kalt The Small World Experiment, er blitt gjentatt flere ganger senere, blant annet med e-post. Ved Columbia University deltok 61 168 personer i et forsøk som bekreftet Milgrams funn. Et e-brev behøver bare å bli sendt videre seks ganger for å nå en tilfeldig valgt mottaker, hvor som helst i verden.

Eksperimentene understreker hvor effektive sosiale nettverk er, og de understøtter en teori som sosiologen Mark Granovetter lanserte i 1973 i artikkelen «The Strength of Weak Ties». Ny informasjon spres mest ef- fektivt i sosiale nettverk der deltakerne ikke kjenner hverandre spesielt godt, det vil si mellom mennesker som er «svakt» forbundet med hverandre (Granovetter 1973, 1983).

Verken bransjefolk eller forskere er i tvil om at journalistrollen er i endring. For det første må de som arbeider i moderne mediehus, beherske flere ar- beidsredskaper samtidig. De må i økende grad kunne produsere tekster for papir og nett og for kringkas- ting, de må selv videofilme og fotografere og kunne redigere stoffet. Like viktig er det at de må lære seg nye fortelleformer, sjangrer og formater. Journalisten og medieforskeren Jo Bech-Karlsen (2009) framhol- der at nettet dessuten fører til at journalisten tvinges til det han kaller et «interaktivt» forhold til sitt publi- kum: «[... ] han blir også samtalepartner, medskaper, redigerer av brukergenerert stoff, talentspeider, tilrettelegger.»

Even-saken demonstrerer hvordan den raske spredningen kan gjøre det vanskelig å holde fast på selve saksforholdet. Den faktiske bakgrunnen for disputten mellom Even og Terje forsvant fort da begivenhetene utviklet seg. De som involverte seg, var først og fremst opptatt av at en representant for den internasjonale platebransjen brukte et sjikanøst ut- trykk om en potensiell kunde. De prinsipielle spørs- mål om underholdningsbransjens markedssegmentering, en industri som aktivt motarbeider salg på tvers av geografiske områder, ble ikke drøftet, heller ikke bransjens problemer med ulovlig kopiering. På Twitter ga Terje betegnende nok et resignert uttrykk for situasjonen: «Det kunne jeg forklart med plass til flere tegn, men det dreier seg altså om rettigheter.» Twitter-meldingens maksimalt 140 tegn favoriserer dem som kan publisere lengre resonnementer, f.eks. i sin egen blogg, med link dit fra Twitter. Betyr det at nettmediene, slik det ble brukt her, ikke egner seg for lange resonnementer og saklig debatt?

Saken tematiserer dessuten presseetiske spørsmål. Hvordan tar man høyde for at det skal gå an å si noe uklokt eller ubetenksomt uten å bli stilt i gapestokk for hele verden? På mange måter fungerer kanskje ikke disse mekanismene annerledes her enn i konvensjonelle medier. Journalister har en tendens til å jage i flokk, og det finnes nok av eksempler på enkeltpersoner som føler seg urettmessig forfulgt av pressen. Den betydeligste forskjellen er at nettet har flere deltakere og hurtigere informasjonsdistribusjon. Tanker og ideer som får gehør og sprer seg, og kan være tilnærmet umulig å imøtegå fordi antallet kanaler, tjenester og plattformer er så stort. Det er forståelig at mange dermed konkluderer med at det er mobben som bestemmer, langt fra en fornuftig eller demokratisk meningsutveksling.

Brukerne organiserer seg

På Facebook kan medlemmene opprette og knytte seg til ulike interessegrupper. Gruppen «The Face- book Blackout» hadde rundt 1,3 millioner i forkant av en planlagt aksjon der deltakerne skulle unnlate å logge seg på tjenesten på en bestemt dato. Aksjonen var uttrykk for en protest mot Facebooks nye design og brukergrensesnitt. Mer interessant er det at gruppen kom i stand fordi en mengde mennesker uten forutgående kjennskap til hverandre organiserte seg omkring en felles sak.

Protestaksjonen illustrerer dessuten et fenomen som vi ser stadig oftere: Kritiske røster dukker opp innenfor det samme nettsamfunnet som kritikken er rettet mot. Fenomenet synliggjør hvordan maktforholdet mellom produsenter og brukere er forandret med de sosiale nettmediene. Dersom de som driver et nettsted ikke lytter til brukerne, kan det raskt få store praktiske og økonomiske konsekvenser.

Den amerikanske kulturkritikeren og teknolo- giskribenten Howard Rheingold introduserte termen smart mobs i boka Smart Mobs: The Next Social Revolution (2002). Rheingold viser hvordan mobile kommunikasjonsmedier skaper sosiale, politiske og økonomiske endringer, og forklarer hvordan sosiale organisasjoner dannes gjennom teknologiformidlet emergent atferd. En smart mob oppstår som en følge av at moderne informasjonsteknologi gjør det mulig å skape snare og gjerne midlertidige koplinger mellom informasjon og personer, og på den måten opp- nå ulike former for sosial koordinering, sier Rheingold: «Smart mobs emerge when communication and computing technologies amplify human talents for cooperation.» Fenomenet har paralleller til hvordan vi i økende grad koordinerer våre egne liv ved hjelp av ulike meldingstjenester, ikke minst gjennom mobiltelefonen (Hjorthol et al. 2006).

En form for smart mobs er «flash mobs» (Nichol- son 2004), karakterisert ved at organiseringen er kortvarig. En kan for eksempel be folk om å møte opp på et bestemt sted til et bestemt tidspunkt. I den- ne sammenhengen betyr ikke «smart» nødvendigvis at gruppen oppfører seg rasjonelt eller meningsfullt. Organiseringen er emergent, det innebærer at også utfallet er uforutsigbart. Det som kan begynne som en aksjon med et konkret mål for øye, kan resultere i noe ganske annet, og kanskje ha motsatt effekt av det initiativtakeren først så for seg.

Under den amerikanske presidentvalgkampen i 2008 laget New York Times en tjeneste som gjorde det mulig å formidle et løpende inntrykk av stemningen blant avisens lesere. Hver enkelt kunne registrere sin politiske tilhørighet samt ett ord som beskrev hans følelser før valget. Ordene som til enhver tid var oftest innrapportert, ble vist med de respektive partienes farge. Resultatet ble en form for emergens. Samlingen av ord – og rangeringen av dem – var en konsekvens av en kollektiv atferd der de enkelte ak- tørene fulgte noen enkle regler, og hvor ingen kunne kontrollere hva den endelige teksten fortalte.

I et større perspektiv er Internetts historie i seg selv full av hendelser og innovasjoner som har ført til at utviklingen har tatt retninger som få hadde forutsett. En viktig årsak er nettets åpne og distribuerte arkitektur og en enighet om at all nettrafikk skal behandles på like vilkår, forutsetninger som gjerne betegnes som nettnøytralitet. Dette prinsippet har så langt gjort det mulig for stadig nye aktører å bygge nyskapende tjenester på toppen av den grunnleggende infrastrukturen. I kombinasjon med sosiale bruksmåter, som også er i stadig endring, skaper slike vilkår grunnlag for emergens.

Google Sites

Report abuse